Dinosaurparken Jurassic World stengte dørene for tre år siden etter de katastrofale hendelsene. Nå har dinosaurene selv overtatt øya, men et vulkanutbrudd truer med å utrydde deres eksistens på nytt. Våre to helter i Owen og Claire må bestemme seg for om de skal trosse naturens gang og berge skapningene. Organisasjonen som rekrutterer dem til redningsoppdraget skal imidlertid vise seg å ikke ha helt rent mel i posen.

Det har også gått tre år siden Jurassic World, og nå er filmserien her med den femte filmen i rekken. Fallen Kingdom er skrevet av den forrige filmens regissør Colin Trevorrow, men regissert av J.A.Bayona, mannen bak sterke filmer som hans gjennombruddsfilm The Orphanage (2007), tsunamidramaet The Impossible (2012) og barnefantasyen A Monster Calls (2016).

Og kanskje var det også bra at Bayona tok over, for Fallen Kingdom har flere veldig bra og interessante sider ved seg. Den første timen er nemlig svært så fengende, tidvis storslått og magisk herlig blockbusterenergi på sitt beste, som lukter av originalfilmens kvaliteter.

Her skinner enkeltkarakterer godt, og kanskje viktigst; vi bryr oss om dem og dinosaurenes skjebne. Kjemien mellom Bryce Dallas Howard og Chris Pratt er grei nok og humoren føles ikke så påtatt klein som i forrige film.

Tematisk er historien innom mange engasjerende problemstillinger, flere også dagsaktuelle rundt etikk, moral, forskning, teknologi, kynisme og arters skjebne. Det er en nerve og engasjement her som gjør filmen fengende og heidundrende morsom som underholdning.

Etter hvert skjer det dog ting som gjør at alt blir mer masete, kunstig og uengasjerende, og den siste halve timen makter ikke Fallen Kingdom å vekke det største engasjementet, annet enn for ørene som får kjørt seg grunnet alt bråket og dinosaurbrølingen. Heldigvis slutter filmen med en interessant og åpen vei som viser at Bayonas film har til hensikt å ta franchisen i en ny retning, noe den nå også virkelig trenger.

Jurassic World: Fallen Kingdom oppleves slik som litt todelt der den utover i sine lange 128 minutter blir til et generisk bråkete pliktløp for å få i vei historien. Den første timen er likevel mer enn god nok grunn til å gå på kino!