Jennifer er en 48 år gammel dame som begynner å grave tilbake i sin fortid og barndom når moren hennes en dag kommer over en skolestil hun skrev da hun var liten. Minnene om hennes første seksuelle opplevelser og forhold til en langt eldre mann blir til en historie om minner vi forteller oss selv, av og til for å overleve og glemme.

The Tale er regissert av Jennifer Fox som har satt fabelaktige Laura Dern i rollen som, skal det vise seg, seg selv og i denne selvopplevde historien.

Når moren til Jennifer akter å få henne til å innse hva som faktisk foregikk da hun var liten, vekkes stadig nye minner, kjente som fortrengte, opp i hodet hennes og til slutt blir hun besatt av å komme til bunns i ting. Hun oppsøker de to voksne som tok henne inn under sine vinger da hun bare var 13 år gammel, en ridelærerinne og hennes voksne elsker.

Mens hun forsøker å grave i fortiden, blir det altså klart at mye av det hun husker som fine, varme og gode minner, i realiteten var basert på noe ganske annet.


#metoo-aktuell

Tematisk er historien om Jennifer både rørende, vakker og stygg på én og samme gang. Den illustrerer hvor vanskelig minner kan være, hvordan vi mennesker gjerne dekker over og unnskylder oss selv mentalt for å glemme og nekte å se sannheten i øynene. Når det i tillegg oppleves mens man er barn, ja så kan minnene være enda vanskeligere å få frem, slik de faktisk skjedde.

I disse #metoo-tider får selvsagt The Tale en betimelig ekstra aktualitet, hvor den altså illustrerer utfordringer rundt det å skulle frembringe en sannhet rundt noe som har skjedd for lenge siden. Det blir fort ord mot ord, diffuse minner mot diffuse minner, og så videre.

Rent filmatisk er The Tale ganske så enkel, men illustrerer fint med små tilbakeblikk både hvordan Jennifer mener hun husker ting, versus slike det kanskje egentlig var. Hvor mange har ikke opplevd å huske ting fra barndommen, enten veldig diffust, eller til og med direkte feil? Hva kan ikke et barnesinn gjøre med virkelighetsoppfatningen? Slikt kan man virkelig bli forvirra av som voksen, og om man i tillegg også fortrenger ting, ja da blir det fort en skikkelig røre.

Likevel er det sannheter som ikke kan glemmes helt, men heller kan vekkes til live igjennom aktiv tankegang, samtaler med andre og det å slippe taket mentalt og la seg ta imot sannheten, slik den faktisk var.


Laura Dern er fantastisk!

The Tale blir slik en sterk historie om seksuelt misbruk og hvordan ofrene behandler hendelser mentalt igjennom livet. Skuespillet av Laura Dern er som nevnt fabelaktig. Hun står som en påle i rollen og utlyser en kvalitet i blikk, mimikk, timing og balansert skuespill som imponerer. I andre roller står også 'still going strong' Ellen Burstyn og Frances Conroy, samt Jason Ritter i den vanskelige overgriperrollen.

Jennifer Fox sin historie vil glatt gå over i historien som en av de beste filmatiseringene og visualiseringene av minnefremkalling av undertrykte mentale mekanismer og om hvordan vi mennesker virker og fungerer rundt dette. Ta også med hvor tillitsfulle barn kan være, sårbare, lengtende etter varme og kjærlighet, og de jævlene i samfunnet som dessverre utnytter seg av dette.

Filmatisk er dette forholdsvis enkelt gjengitt, men med viktige og små effektive grep og nyanser som til sammen gjør den svært virkningsfull. Her hoppes det effektivt i tid, rom og i minnebanken, til et imponerende resultat om et tøft selvportrett som det står stor respekt av, og en film som virkelig kommer til rett tid.

(The Tale kan i skrivende stund streames på HBO Nordic.)