Debbie Ocean har planlagt det store kuppet i fem år, åtte måneder og tolv dager. Hun kommer ut fra fengsel og samler et knippe nøye planlagte medsøstre til ranet og målet er et diamantsmykke med en verdi på 150 millioner dollar!

Regissør Gary Ross har tidligere gitt oss gode filmer som Seabiscuit og den første Hunger Games. Denne gang har han fått med seg et stjernelag av kvinnelige skuespillere, med Sandra Bullock og Cate Blanchett i spissen. De to legger en plan som involverer både datahackere og andre spesialister, og kanskje implementerer også hovedpersonen en personlig hevn inni den utspekulerte planen.

Etter sine mannlige kollegaers mange filmer med samme navn, er nå altså turen kommet til den kvinnelige utgaven av Ocean-familien. Her står også en haug med cameoroller i sentrum for den store MET-gallaen hvor diamantsmykket skal stjeles fra. Det er den kjente skuespilleren Daphne Kluger, spilt av Anne Hathaway, som skal bære smykket, men før dette må mange forberedelser gjøres av kvinnene.

Vel… en skulle jo tro at navn som Bullock, Blanchett og Hathaway, samt Sarah Paulson, Rihanna og Helena Bonham Carter var ensbetydende med et fyrverkeri. Her føles dog absolutt ikke alt å stemme, verken innen manus, historie, humor eller filmatisk medrivende tempo. Her er det lite som imponerer eller fenger over gjennomsnittet, og stjernegalleriet verken glitrer eller treffer blink, dessverre.

Timingen i replikker, redigering, klipp og annet synes liksom ikke å henge helt på greip, og resultatet blir alt for ofte lite virkningsfulle scener hvor særlig humoren glimrer med sitt fravær og hvor filmen generelt egentlig føles skuffende lite minneverdig. Det er få scener som imponerer og er minneverdige her. Den alt for lange innledende delen er heller ikke særlig medrivende underholdende, mer bare sånn helt grei.

Det er selvsagt morsomt å se alle disse stjernene i et og samme rom, men i lengden trekker man sjeldent på smilebåndet eller føler dette er noe heidundrende spennende som heist- og ransfilm.

Selve ransplanen føles verken imponerende halsbrekkende, ei heller særlig smart. Det er flust av huller i den, og avhenger så mye av tilfeldigheter at ranskvinnene mer virker dumme, enn smarte.

Ocean’s 8 føles slik som en forspilt sjanse til å skape gnistrende sammenkomster av på papiret både svært gode og morsomme skuespillere. Mye ligger i et dårlig utført manus og en historie med regi som bærer preg av at ting bare går sin gang foran øynene våre, uten å suge oss inn i noe veldig fengende. En bruk av klisjéfull musikk av typen gnikkende gitarjamming til bilder av ’nå viser vi hvordan de har planlagt og skal utføre ranet’ bare irriterer filmen igjennom.

Vi får heldigvis noen innslag av humor her og der, samt masse pene kjoler og damer selvsagt, det skal filmen ha. Som kvinnedrevet storfilm anno 2018 er derimot ikke dette noe å rope hurra for.