Scott Lang sliter enda med konsekvensene etter sin innblanding i Captain America: Civil War. Han er lenket til hjemmet med en datter og fotlenke, men en dag blir han engasjert av Hope van Dyne og Dr.Hank Pym som har et nytt viktig oppdrag.

Paul Rudd i hovedrollen må igjen dermed dra på seg maurdrakten og kjempe sammen med Hope, aka Wasp, i Evangeline Lillys skikkelse. Regi er også denne gang ved Peyton Reed som med sin førstefilm tilførte Marvel-universet både sjarm og en egentlig overraskende frisk ny og suksessfull superheltfilm tilbake i 2015.

Siden den gang har det dog kommet x-antall Marvel-filmer, og Ant-Man and the Wasp får derfor litt slagside i dette selskapet, blant annet etter at Deadpool 1 og 2 i ettertid har frisket opp superheltarenaen med flere hakk.

Dette gjør seg særlig gjeldende i humoren. Den føles i stor grad enkel, overtydelig og ofte kleint cheezy, som siktet inn mot barn eller ungdom, noe som automatisk gjør filmen ganske utdatert og en følelse av mislykket på dette punktet. Det er sjeldent sprut og snert i replikkene, spesielt ikke når gode gamle Michael Douglas forsøker å servere dem.

Selve handlingen er enkel og grei. Dr.Hank Pym (Douglas) sin tidligere venn og allierte Dr.Bill Foster (Fishburne) har sin egen superkreasjon i Ava, aka Ghost, en adoptivdatter som trenger Pyms teknologi for å kunne overleve. Samtidig er også andre interessert i denne teknologien, og med flere fiender etter seg må Scott, Hope og et knippe helt greie bikarakterer igjennom San Franciscos gater, i flere fornøyelige actionscener.

Og det er her filmen også funker best, i disse krympe- eller voksescenene hvor Ant-Man enten er bitteliten eller gigantisk, med bybildet, biler, folk og bygninger som bakteppe. Da føles filmen leken, underholdende og morsom.

Den øvrige veldig dialogtunge handlingen mot målet føles på den annen side veldig forglemmelig og tidvis direkte kjedelig og utdragende. Karakterene blir aldri noe særlig utover det jevne av interesse, og Rudd sin humor er langt mer slitsom enn hans sjarm, oftest best i scenene og dialogen med sin datter på hjemmefronten som alenefar.

Ant-Man and the Wasp føles slik som en ganske harmløs film uten store ambisjoner utover det trivielle og etter hvert vel så etablerte Marvel-underholdende jevne. Den mangler særpreget og snerten som gjør nevnte Deadpool sterkere, og ’wow!’-scenene som gjør The Avengers- og Captain America- filmene store og imponerende. Flere herlige småscener og en god dose sjarm gjør likevel dette til en helt grei opplevelse mens det står på. Ute i friluft igjen har du allerede glemt den.