Hva drev egentlig Scott Lang med mens alt dette foregikk?

Det er nettopp det denne filmen gir oss svaret på.

Vi møter Scott igjen etter hendelsene i Captain America: Civil War, og denne gangen får han ikke lenger bære hele ansvaret alene. Nå er Hope van Dyne endelig med for fullt. Med sin egen drakt, egne evner og betydelig bedre kontroll på situasjonen enn Scott noen gang kommer til å få, trer hun frem som The Wasp.

Noe av det jeg liker best med Ant-Man-filmene, er at de tør å operere på en litt mindre skala enn mange andre Marvel-filmer. Trusselen handler ikke om verdens undergang, invaderende romvesener eller galaktiske katastrofer.

Ikke denne gangen heller.

Filmens antagonist, Ghost, er riktignok farlig, men motivasjonen hennes er personlig og forståelig. Hun kjemper ikke for verdensherredømme eller makt. Hun prøver ganske enkelt å redde sitt eget liv.

Det gjør konflikten mer jordnær og lettere å investere seg i.

Kjemien mellom Paul Rudd og Evangeline Lilly er også fortsatt en av filmens største styrker. De utfyller hverandre perfekt. Rudd leverer den samme sjarmerende blandingen av usikkerhet, humor og oppriktighet som gjorde Scott Lang så lett å like, mens Lilly gir Hope både selvtillit, kompetanse og tøffhet.

De føles rett og slett perfekt castet.

Så har vi Michael Douglas.

Mannen er en legende, og han tilfører fortsatt Hank Pym både autoritet og personlighet. En liten detalj jeg stadig kommer tilbake til, er en scene der Kurt, spilt av David Dastmalchian, sammenligner Ghost med Baba Yaga. Ansiktsuttrykket til Douglas i den scenen er verdt hele sekvensen alene.

Prøver Hank å prosessere den absurde sammenligningen?

Er han stresset?

Eller sitter han bare og tenker: «Jeg er omringet av idioter»?

Jeg vet fortsatt ikke.

Men det er hysterisk morsomt.

Actionsekvensene fungerer også svært godt. Hele konseptet med krymping og forstørring åpner for kreative løsninger som få andre superheltfilmer kan tilby, og filmen utnytter dette maksimalt. Biler, bygninger, leketøy og laboratorier blir alle potensielle våpen eller verktøy, og resultatet er flere sekvenser som føles både friske og underholdende.

Jeg liker også hvordan kvanteverdenen presenteres.

Vi ser ikke enormt mye av den, men det lille vi får se er fargerikt, fantasifullt og mystisk nok til å vekke nysgjerrigheten.

En liten detalj jeg satte overraskende stor pris på, var de-aging-effektene på Michael Douglas, Michelle Pfeiffer og Laurence Fishburne. Ikke nødvendigvis fordi effektene er perfekte, men fordi det var hyggelig å se disse skuespillerne slik jeg husker dem fra tidligere filmer. Det gjør at karakterene føles som de samme menneskene gjennom hele historien, uten at man plutselig må forholde seg til helt nye ansikter.

Det er kanskje ikke den viktigste delen av filmen.

Men det fungerte for meg.

Konklusjon

Ant-Man and The Wasp er kanskje ikke den mest ambisiøse filmen i MCU, men den prøver heller ikke å være det. I stedet leverer den en morsom, sjarmerende og kreativ superheltopplevelse med sterke karakterer, oppfinnsom action og masse personlighet.

Som oppfølger fungerer den utmerket.

Som mellomlanding etter Infinity War fungerer den enda bedre.

Og som et gjensyn med dette hjørnet av Marvel-universet er den fortsatt svært underholdende.