---

Ingress:

Når en tragedie rammer en familie, følger vi morens reaksjon og forsøk på å forstå det som skjedde. Teamtiske linjer som ungdomstid, oppvekst, psykisk helse, personlige kriser og håndteringer av dette står i fokus i skuespiller Tuva Novotnys regidebut.

Anmeldelse:

Novotny, kjent fra tilter som Nobel, Kongens Nei, Dag og Annihilation, begir seg her ut på en særs tøff og beundringverdig reise inn i personlige kriser som både kjennes godt i mage, hode og hjerte.

Blindsone er filmet i én tagning, altså uten klipp. Dette betyr at skuespillerne og handlingen foregår i realtid; den utspiller seg i sin helhet i løpet av den halvannen timen filmen varer. I hovedrollen står Pia Tjelta som moren hvis datter velger å gjøre et dristig og ekstremt valg. Hendelsen kommer fullstendig som utav det blå for mamma Maria, far Anders (Anders Baasmo Christiansen), besteforeldre og pårørende. De klarer rett og slett ikke forstå hvorfor det som skjer, skjer.

Vi følger så videre særlig mor Maria i hennes reaksjonsmønstre fra datterens hendelse, og fremover i over en time i ettertid. Tjelta gjør definitivt både karrierebeste og det mest utfordrende hun noen gang har gjort som skuespiller. Her gjennomgår hun hele registeret av følelser et menneske kan by på, og det er tidvis så vondt at man selv blir fysisk dårlig av det man blir servert.

Filmens første del virker imidlertid i utgangspunktet både kjedelig, utdragende og litt meningsløs. Etter hvert skjønner vi meningen bak denne innledningen, den er ment for å forstå karakterer bedre i lys av den hendelsen som følger senere i filmen. Vi får dog allerede fra start av en ekkel følelse av at noe fælt skal skje, men man klarer bare ikke helt sette fingeren på konkret 'hva'.

Grepet med én tagning er også gjort før, som i tyske En natt i Berlin (for øvrig filmet av norske Sturla Brandth Grøvlen) og ikke minst Erik Poppes Utøya, 22.juli (dog med tre nærmest umerkbare klipp innimellom). I likhet med sistnevnte film byr dette formatet og arbeidet på store utfordringer innen logistikk, planlegging, utførelse og ikke minst skuespillerutfordringer. Dette gjør selvsagt Blindsone til et både imponerende stykke gjennomført filmarbeid og ikke så rent lite fascinerende et også.

Men, dette former derfor også mye av vår seeropplevelse, fordi man sitter og er nærmest like opphengt i denne ene tagningen, hvordan ting foregår bak kamera, med mer, som det som foregår foran. Effekten blir derfor også litt deretter; delt, varierende og ikke så kraftfull dedikert selve fiksjonsdramaet som utspiller seg foran øynene våre.

Filmen lider også litt av andre effekter av en slik filmteknisk tilnærming, som varierende skuespill og partier som nødvendigvis må bli ganske tomme, langdryge og som i andre sammenhenger ville blitt klippet bort for å effektivisere filmens narrativ. Flere steder tenker man at skuespill, manus og troverdighet ikke er helt på stell, uten at det nødvendigvis heller er noe fasitsvar på folks reaksjoner i visse situasjoner selvsagt.

En annen effekt Novotnys grep gjør, er at filmen delvis drar oss ut av historien fordi kamera egentlig blir langt fra usynlig, samme hvor mye skuespillerne prøver å late som det ikke følger dem i halvannen time.

Her kommer noe av filmmediets mange paradokser inn, nemlig at en tradisjonell film med klipp og hopp i tid og rom kan oppfattes vel så troverdig, om ikke mer også, i sin formidling av historie og karakterer.

På den annen side blir en slik éntagningsfilm med på å tvinge oss til å se absolutt alt. Her klippes ikke det ubehagelige bort, det skåner oss ikke, man må se det. Man vet dessuten også ofte at det ubehagelige kommer, lenge før det faktisk vises, og følgende blir denne vissheten også gnagende påfallende ekkel.

Som når Kaia går rundt på Utøya og vi vet hva som skal skje, eller som her, når vi aner at Maria snart skal oppleve noe helt forferdelig, og vi derfor også skjønner at vi følgende må overvære hennes vonde reaksjoner. Slikt gjør selvsagt veldig inntrykk og forsterker filmens grep og effekt, samtidig som dette også har sine baksider og ikke alltid gir like effektive resultater.

Oppsummert byr Blindsone på ubehaglige men viktige tematiske linjer som både føles beundringsverdig skildret, svært godt spilt av Tjelta, samt gjort på en rå og fascinerende måte. Samtidig byr denne filmen på svakheter som ved et tradisjonelt filmformat ville kunne blitt utbedret og får slik en delt effekt og kvalitet over seg. Man må også ta seg selv i å tenke om visse ting ikke kunne fått et større og mer tilspisset fokus med en mer effektiv filmstil, som når store deler av denne filmen inneholder dødtid, dog nødvendig ”dødtid” grunnet dens realtidsformat. Blindsone oppleves derfor ikke å gi så maksimal avkastning som den kunne ha gitt, i tradisjonell form. Den er likefullt tidvis rå, brutal og gir godt grunnlag for ettertanke og debatt rundt tematikken den skildrer.