Tenåringsjenta Tom har bodd flere år ute i skogen med sin far Will. Nasjonalparken Forest Park er et digert område, men en dag blir de oppdaget og tatt hånd om av et lokalt sosialtjenestebyrå. De får nytt hjem, husly og ting de trenger, men de er begge ubekvemme med å ta imot hjelp og ting som ikke er deres. Pappa Will søker og dras mot en fullstendig frihet, muligheten til å skape sitt eget enkle liv, kun sammen med datteren. Men litt etter litt føler hun selv mer og mer for å være en del av et samfunn…

Leave no Trace kan minne litt om det dystopiske dramaet The Survivalist fra 2015. Regissør Debra Granik slo for alvor igjennom med den nydelige amerikanske hverdagsrealismeskildringen Winter’s Bone i 2010. Denne ble også Jennifer Lawrence sitt store gjennombrudd, og også i Leave no Trace får vi servert ypperlig skuespill.

Pappa Will gestaltes av Ben Foster som virkelig imponerer stort i rollen som den lavmælte og oppofrende, men også innerst inne slitende faren. Han er krigsveteran som forsøker å holde sine utfordringer skjult for datteren, og han skyr både samfunnets og medmenneskers selskap.

Datter Thom spilles nydelig av Thomasin McKenzie, ei jente som har så sterk tilstedeværelse at man blir helt satt ut av å se på henne. Med imponerende troverdig og naturlig spill overbeviser hun fullstendig!

Far og datters forhold er hele drivkraften i filmen, en historie som tidvis gjør veldig vondt der vi føler med både Wills slit for å forsøke å holde det gående, og Toms etter hvert usikkerhet rundt hva hun vil videre i livet. Her sløses det verken med manus og replikker, for mye ligger i det usagte, i bildene, blikkene og de underliggende tankene.

Filmatisk gjør Granik underverker med denne rolige fremstillingen av sitt materiale og karakterer. Det komplementerende rolige filmspråket, kameraarbeidet, tempoet og lydbildet, forsterker filmen som en slags meditativ opplevelse. Vi blir også sittende og bare sanse, enten det er igjennom naturbildene, far og datters interaksjoner med hverandre og omverdenen, eller i alt det nevnte usakte.

Tematisk er filmen også tankevekkende rundt forbrukersamfunnet versus det mer alternative, naturlige og frie liv, borte fra tettstedets og markedskreftenes klamt styrende hånd. Vi forstår far Will og hans drivkraft bort i fra et slikt liv, samtidig som vi også mer og mer skjønner Toms behov og voksende ønsker som et spirende ungt menneske.

Skildringen av Will og Tom er som film minst like mye en opplevelse, som den er en konkret historie om en far og datters valg om hvordan å leve livene sine og hva som holder en familie sammen. Historien lever sitt eget liv der den utvikler seg i et bedagelig og naturlig tempo, uten påfallende kunstige filmatiske grep. Dette er nakent, naturlig, ekte og menneskelig nestekjærlig. Et av de fineste dramaene til nå i år!