Etter den kritikerroste «Winter’s Bone» er Debra Granik tilbake med nok en kritikerrost film. Det er på mange måter en lik film som plasserer oss litt på utsiden av det urbane livet som oftest portretteres på film, hvor det er rom for mange interessante historier. Men en god historie er én ting. Det er nok heller hvordan Granik løser historiefortellingen, samt to glitrende gode skuespillerprestasjoner som gjør at «Leave No Trace» blir en umiddelbar nesten-klassiker.

Tom, en krigsveteran (spilt av Ben Foster), lever isolert i en park på utsiden av byen og samfunnet, sammen med sin 13 år gamle datter, Tom (Thomasin McKenzie). Her lærer han datteren sin å overleve og å unngå alle mennesker som muligens kan bry seg med hvordan de lever livet sitt. Når de gjør en feil kommer så myndighetene inn og «redder» dem, ved å omplassere dem midlertidig i et avsidesliggende hus på en stor tomt. Her får Tom sitt første virkelige møte med verden og samfunnet, og med det blir livet til far og datter forandret for alltid. 

Et tungt og seigt drama er aldri å forakte så lenge det er gjennomført på en måte som gjør at filmen ikke forlater tankene på mange, mange uker. «Leave No Trace» er en slik type film, som bare klorer seg fast i minnet og blir mer og mer imponerende jo mer man tenker over den. Den bryter ingen grenser og den er heller ikke såpass eksepsjonell at det slår gnister av filmen, men den er sober. Veldig sober. Den er faktisk så nedpå at den virker geniun og ekte, og det er mangelvare når det gjelder gjennomsnittsfilmen fra Hollywood.

Debra Granik er en særdeles spennende stemme som er dyktig på å fortelle historier. Hun står selv med både manus og regi ved denne filmen, og hun mestrer begge deler enormt godt. Det er mye godt som blir sagt, men det er også mye godt som ikke blir sagt og det er her hvor hennes evne som regissør stråler. Hun klarer ofte å få mer ut av en scene med to ansikter, uten dialog, enn hva andre regissører kan få ut av en hel film. Det er selvfølgelig ikke noe hun gjør på egenhånd, og da er det viktig å ha skuespillere som Jennifer Lawrence i «Winter’s Bone» og Ben Foster i denne filmen, som tar seg av den jobben uten den minste bekymring. Skuespillet i denne filmen er strålende, og selv om jeg brukte litt tid på å venne med til Thomasin McKenzies noe forsiktige spill (som er en aldri så liten motsats mot Ben Fosters stoiske rolleprestasjon), men synes etter hvert at McKenzie gjorde en strålende innsats i å portrettere en 13 år gammel jentes nysgjerrige møte med verden.

Musikken og lydsporet generelt er noe som satte gode, dype spor i løpet av filmens spilletid. Den er ikke overøsende og bombastisk, men den ligger vakende i bakgrunnen sammen med de lekre omgivelsene. Man får faktisk en følelse av å være i ett med naturen, noe som blir en sterk kontrast til et besøk på et sykehus, en butikk eller i et enkelt hus. Man får faktisk føle på kroppen det samme som våre to hovedrollefigurer gjør, og det er kritisk for at filmen skal fungere. Når det fungerer, så fungerer filmen også.

«Leave No Trace» er som en nydelig liten fisk som svømmer vakkert, fredfullt og grasiøst i et vann full av blockbuster-haier som er sultne på blod. Det er forfriskende å se at en film som dette blir laget når markedet oftest skriker etter filmer som egner seg best på kino. Det er ikke min sterkeste anbefaling at du får sett «Leave No Trace», men det er fortsatt en sterk anbefaling. Dette er en film som kanskje (og beklagelig nok) vil fare forbi i stillhet, men som fortjener et stort publikum. Terningkast 5.