---

Ingress:

Journalist Eddie Brock kommer på sporet av en stor nyhetssak hvor en organisasjon utfører genmodifiserte eksperimenter på mennesker. Han blir selv en dag plutselig infisert av en symbiote, en organisme som tar over kroppen hans og gir ham overmenneskelige krefter. Men, symbioten har også sin egen vilje, noe som byr på store moralske og handlingsmessige kvaler for Eddie.

Anmeldelse:

Den første timen av regissør Ruben Fleischers Marvel-bidrag er såpass langdryg og etablerende at man nesten begynner å kikke på klokken. Det går nærmere en time før hovedrolleinnehaver Tom Hardy endelig ikler seg Venom-skikkelsen, men hvor man på ingen måte blir akkurat imponert over de glatte og nesten skremmende skuffende effektene dette gir oss.

Venom er i det hele tatt en ganske så, eh ja… blæh-film. Etter 21 Marvel-filmer de siste 10 årene skal det jo riktig nok en del til for å fenge oppmerksomheten, og det merkes at man både selv og markedet begynner å bli veldig mettet nå.

Det hjelper bare delvis at navn som Tom Hardy og Michelle Williams er plassert i hovedrollene her, for karakterene deres og de som omgir dem er stort sett uansett klassisk glatte, kjedelige og totalt forglemmelige sånn i det store bildet.

Det hele starter som en ganske klassisk og typisk episode av The X-Files. Et romskip på vei tilbake til Jorden styrter, bærende på prøver av utenomjordisk materiale som unnslipper i krasjet. Måten dette materialet så videre sprer seg på i løpet av filmen, er et godt illustrerende bilde på hvor rotete, knotete oppstykket og lite troverdig historien er skrevet.

Her går for eksempel en liten infisert jente om bord på et fly i Asia, helt alene og uten foreldre (hvor er billetten hennes?, bagasjen?, har ingen ombord snakket med henne?, osv.), og kommer ut igjen på flyplassen i San Francisco, som om dette hadde gått an i vår tid. Da er man lite realismeorientert og skriver dårlige filmmanus ass, hvis dette var det beste man kom på for å få spredd denne organismen.

Verre er det at filmen boltrer seg i grep, handling og utvikling som vi har sett hundre ganger før, samt vingler noe voldsomt mellom å forsøke å være litt morsom her, litt gravalvorlig dyster der, og sammenlagt føles like todelt og splittet som film som det Eddie føler seg når han får Venom inn i kroppen.

Symbiosen mellom oss og filmen klikker med andre ord aldri helt. Filmen er videre aldri morsom nok i sine få og spede forsøk, ei heller skummel og røff nok grunnet aldergrensen.

Først i slutten får filmen noe herlig tegneserieaktig over seg, hvor også effektene endelig sitter bedre og er deilig særegent brukt. Foruten også en ganske heftig bilscene i San Franciscos gater, har den et gjespende lite minneverdig preg over seg. Hardy har enkelte fine og dedikerte scener, det skal han ha, men som den ørtende Marvel-filmen i rekken tilfører regissør Fleischer absolutt ingenting nytt, noe særegent gnistrende eller smittende energi.