---

Ingress:

Da superheltfilmene var litt mer tullete og ikke pådro seg seriøse og markant dystre historier over en lav sko, var det lettere å akseptere at en superheltfilm tullet og fjaset. «Venom» tar disse trekkene tilbake til superheltfilmsjangeren og gjør det med såpass mye glimt i øyet at det fungerer. I hvert fall for denne gang.

Anmeldelse:

Journalisten Eddie Brock (Tom Hardy) forsøker å grave dypt i en sak om en litt shady lederskikkelse, ved navn Carlton Drake (Riz Ahmed), går Eddie sin karriere i oppløsning. 6 måneder senere forsøker han nok en gang å komme til bunns i forsøkene som foregår i laben til Carlton og ender opp med å bli forent med symbiote som bringer frem en mørk og helsprø antihelt som heter Venom. Selv om Venom viser seg å være en gal, supersterk og hensynsløs skikkelse, så er kanskje Venom akkurat det Eddie trenger for å få livet på rett kjøl igjen?

Jeg må absolutt si at skepsisen min var på plass før jeg satt meg ned for å se Venom. Jeg har et enormt hjerte for superhelter, antihelter og annet materiale basert på tegneserier, og når jeg nå endelig har sett Spider-Man bli en del av MCU, så var jeg litt nøktern i forhold til hva Venom skulle gjøre på egenhånd uten Spider-Man og som en helt separat del av samme delte univers. Det skulle vise seg at Venom klarer seg godt på egenhånd, men ikke uten problemer. For selv om det er en tullete og fjasete film hvor humor og uhøytidelige sprell styrer hele handlingen, er det et tempo og en handling som holder på å ødelegge hele filmen. Det bikker omtrent helt over i enkelte scener og da blir jeg nesten dratt helt ut av filmen.

Med Tom Hardy i hovedrollen så har de ettertrykkelig med kvalitet plantet i førersetet. Det blir likevel litt mye i enkelte scener, og det virker som om talentet til Hardy ikke helt passer inn i de useriøse rammene til regissør Ruben Fleischers visjoner for «Venom». Morsomt er det uansett å se Tom Hardy gå helt vill i rollen som Eddie Brock og Venom, og med det leverer han en helt annen type versjon enn den vi fikk se i «Spider-Man 3» for en del år siden. Da i form av Topher Grace sin skikkelse. Jeg er ikke helt sikker på hvilken av versjonene jeg liker, men jeg foretrekker å se Venom gå all-in i sin helt egen film som denne.

Typisk for en slik film er at man skal bli underholdt. Gjennom spesialeffekter, humor og storslåtte actionscener – gjerne også pyntet med en fiende som det ryker av. Har man alt dette på plass så vil man kunne ha et godt grunnlag for å bli underholdt. «Venom» sliter nok mest med en underutviklet og mindre interessant fiende, og den store avslutningen virker også lite kvass. Men veien fra filmen starter til siste akt er for meg akkurat det som hos de tidligere superheltfilmene, med uhøytidelige spark i alle retninger, full tenning og mye tull. Dermed blir «Venom» artig og underholdende, men med et par store mangler som jeg håper de retter opp til film nummer to.