Når syv fremmede, med hver sin mørke hemmelighet, møtes ved Lake Tahoes El Royal-hotell, skjer det mange uforutsette og merkelig ting. Det slitne hotellet, som selv har en mørk fortid, blir en skjebnesvanger natt kulisse for tilgivelse for gamle synder. Før alt går til helvete.

Det har merkelig nok tatt regissør Drew Goddard 5 år å komme med sin neste film etter supersuksessen med Cabin in the Woods fra 2013. Heldigvis oppviser han også med dette mysteriedramaet tidvis spennende og særegne takter, blant annet igjennom bruken av falske speil, for dem av dere som tar dette hintet.

Settingen er dette i utgangspunktet retrolekre hotellet, hvor interiør, tid og sted, tilfører en herlig nostalgisk 60- og 70-tallsstil som passer krim-noir-settingen veldig godt. Klær, interiør, historiske hint her og der, samt ikke minst musikksporet, oser av stilfull og herlig tidskoloritt.

Vi følger altså 7 fremmede og får sakte men sikkert avdekket hvorfor de er ved dette hotellet og deres egentlige agenda. Det er videre flere twister i historien som er herlige og underholdende, men noe av problemet med Goddards regi er at den føles ustabil og varierende i utslag.

Filmen er ikke alltid like effektiv der historien veldig sakte drar seg av sted. Goddard tar seg nemlig god tid, veldig god tid, og det er langt imellom kjappheten eller tempoet i det som skjer. Det blir aldri direkte kjedelig, men når man drar ut tid, dialoger og hendelsesforløp i hele 2 timer og 20 minutt, ja da blir det også ekstra påfallende hvor mye mer effektiv historien burde vært fortalt.

Narrativt hoppes det mellom mange episodiske scener, gjerne lagt til de forskjellige rommene ved hotellet. Midtveis hopper man så plutselig i tid også, og denne stilen og formen oppleves litt rotete, og heller ikke kjempeny eller effektiv. Det er også noen scener som ikke henger helt på greip her, og den spesifikke leken med særlig lyden i historien er også litt vanskelig å kjøpe hele tiden.  

Litt søkt her og der altså, uten at det irriterer noe voldsomt uansett. Goddard har tydeligvis blant andre Quentin Tarantino som forbilde. Det er nemlig flere likheter mellom disse regissørene, som i karaktertegninger, mystikk, plutselig brå vold, med mer.

Ikke minst er det lett å trekke paralleller til Tarantions The Hateful Eight (2015), hvor også her helt fremmede møtes for en historie som utvikler seg til et voldsomt lukket rom-mysterium. Likte du denne, ja så vil nok også Bad Times at the El Royale fort kunne falle i smak.

Karaktervariasjonene er også deilig fargerike. Kjente navn som Chris Hemsworth, Dakota Johnson, Jon Hamm og Jeff Bridges tilfører filmen sjarm og stjerneglans, mens særlig scenene mellom sistnevnte og Cynthia Erivo som talentfull sangerinne, er karakterer det er lett å like og som tilfører historien hjerte og fylde.

Likevel er det som at disse også ikke helt får ut sitt fulle potensial ut ifra manus og måten karakterene er skrevet på. Til slutt blir dette en film det er lett å like for sin historie og mysterium, særlig om man liker en sånn stilfull retro og krim noir-aktig historie, men hvor man irriterer seg litt over at snerten, overraskelsene og det lille ekstra mangler. Kanskje treffer Goddard bedre neste gang, bare håper ikke det blir 5 år til.