For de som drar kjensel på navnet Drew Goddard så er han mannen bak den originale skrekkfilmen «Cabin in the Woods», men også manusforfatteren bak «Cloverfield», «World War Z» og «The Martian». Det betyr at vi har med frisk tyngde å gjøre når vi snakker om hans siste film (hvor han står bak manus og regi); «Bad Times at the El Royale». Og akkurat som «Cabin in the Woods», så virker filmen interessant allerede fra starten av.

På grensen midt i mellom Califorina og Nevada ligger et hotell som nå kun minnes de dagene hvor det var det hotteste møtepunktet i USA. På El Royale er derimot kvelden kommet hvor alt kuliminerer i en natt fylt av overraskelser og konfrontasjoner når flere fremmede tar seg inn på hotellet med forskjellige og mystiske formål. Hvem er alle gjestene, og hva har de egentlig med seg i bagasjen?

Som nevnt så starter «Bad Times at the El Royale» godt og fanger umiddelbart interessen min. Man skjønner at det er en god del som ulmer under overflaten og jeg liker det jeg ser. Spesielt med tanke på Jon Hamm gjør en herlig figur som er spennende å følge. Men så smeller det kraftig og filmen faller sammen, omtrent halvveis. Derfra får jeg ikke den fremgangen jeg hadde håpet på, og lufta siver sakte ut av ballongen. Likhetene med «Cabin in the Woods» er mange, men der hvor skrekkfilmen skrudde det til og serverte herlig underholdning fra start til slutt, er «Bad Times at the El Royale» en skuffende film – dessverre.

Filmen kan utvilsomt vise til et imponerende sammenskrudd karaktergalleri med tilhørende skuespillere. Jeff Bridges og Jon Hamm sitter begge i førersetet, etter min mening, mens også sønnen til selveste Bill Pullman (som heter Lewis Pullman) gjør en god figur – og er for meg et hyggelig nytt bekjentskap. Jeg synes ikke noen av kvinnene klarer å virkelig fange interessen min og jeg synes at the leading lady Darlene Sweet (spilt av Cynthia Erivo) sliter med å finne seg helt til rette i denne filmen. Det skal sies at også Chris Hemsworth gjør en dårlig figur, så det er neimen ikke alle som får det til i denne filmen. Men gjennom dette så synliggjøres filmens problem også betraktelig. Jeg sliter med å finne en helhet og et godt punkt som referanse for hele filmens kjerne. Den prøver å gjøre så mye på en gang at jeg mister helt interessen halvveis i filmen. Første gang jeg forsøkte å se filmen så sovnet jeg faktisk da det var igjen 40 minutter. Så jeg måtte se hele filmen på nytt påfølgende dag, uten at den virket mindre søvndyssende mot slutten av den grunn.

Det er egentlig mangel på dynamikk og det faktum at filmen ikke på langt nær er like mystisk som den først prøver å være, som gjør at den ikke mestrer å holde meg fanget hele spilletiden. At filmen er cirka 45 minutter for lang er også et problem som gjør at min tålmodighet blir testet til det fulle. Og selv om jeg er en særdeles tålmodig kar, så testet denne filmen min grense og vel så det.

Helhetsbildet av filmen er derimot ikke helt galt, altså. Til tider storkoste jeg meg og jeg synes at filmen har mye å gi i første halvdel. Ved å bytte ut et par av rollefigurene og samtidig forsøkt å holde lengre på nerven som filmens start klarer å ta med seg, ville utfallet av filmen blitt et helt annet. Den er på sitt beste meget underholdende, men på sitt verste er den langdryg og ufattelige uinteressant. Filmens estetiske fargepalett er derimot en fryd for øyet, og gjennom bildet i 4K-oppløsning er den med på å skape en sexy og forførende ramme rundt filmen. Det er noe å ta med seg for den som virkelig setter pris på den slags.