---

Terningkast:


Ingress:

Laurie Strode tar igjen opp kampen med seriedrapsmann Michael Myers, denne gang for en siste gang, etter at hun så vidt unnslapp det blodige mordtoktet på selveste Halloween-kvelden for 40 år siden.

Anmeldelse:

Det er ingen ringere enn selveste slashermora av alle slasherfilmer som vender tilbake når ”radarparet” Strode og Myers igjen altså ryker i tottene på hverandre på selveste allehelgensaftenen.

THE NIGHT HE CAME BACK AGAIN!

Det har gått 40 år siden John Carpenter i 1978 satte tydelige standarder innenfor den filmatiske undergenren ’slasher’. Med denne filmen ble helt sentrale skrekkelementer etablert, som en maskekledd morder, tilsynelatende alltid udødelig og tilbakevendende, og ikke minst ble jenta som alltid overlever, ’the final girl’, et av genrens etterfølgende varemerker.

Originalfilmen fikk en haug med etterfølgende oppfølgere, samt to nyere remaker, men denne nyeste er en direkte oppfølger til Carpenters originalhistorie.

Følgende har det altså gått 40 år siden problemgutten Myers ble låst inne i en spesialanstalt for særs farlige kriminelle. Hans siste offer, Laurie Strode, har i tiårene etter fått store mentale slitasjer og har nå forskanset seg i en selvkonstruert festning av en eiendom som preges av høye utvendige gjerder og lyskastere, spesialkonstruerte alarmer og feller, samt et arsenal med våpen!

Laurie har dog en datter og et barnebarn, hvis begge stort sett har gitt opp moren og bestemora som både oppfører seg ustabil, nevrotisk og rimelig ødelagt. Men det spørs om ikke døtrene etter hvert likevel skal takke gamlemor for denne oppførselen, må skjønne!


SKREKKLEGENDENE ER TILBAKE

Igjen står selvsagt Jamie Lee Curtis i hovedrollen som Strode. Det er en fryd å se henne tilbake i rollen som formet hennes karriere og status som ’scream queen’ nummer 1! Det er forsåvidt ikke rart at hennes karakter er et nervevrak, med tanke på hva psykopaten Myers er i stand til. Når vi først møter på den over 60-år gamle Myers, står han vendt med ryggen til oss og vi får bare i ørsmå glimt se skimt av ansiktet hans. Den velkjente maska kommer uansett fort på plass igjen, og så er man i gang igjen.

Deres siste konfrontasjon blir selvsagt en realitet (bombe!), akkurat som Strode har forberedt seg på i 40 år. Etableringen og opprettholdelsen av Michael som et monster, mer enn et menneske, fortsetter akkurat som i originalen. Den gedigne mannen fremstår derfor fremdeles som en svær kjempe, med sin sedvanlige stive gange, og iskalde beherskelse.

Sånn sett kjører også regissør David Gordon Green en filmatisk stil som likner veldig på Carpenters originale. Med også Carpenter selv og Curtis som medprodusenter, tilfredsstilles derfor fansen med det gode, gamle og kjente, også innen den enkle gjenkjennbare slasherhandlingen. Vi får selvsagt servert flere groteske drap, både med og uten klisjéskrekkmusikk, samt også Carpenters legendariske originalmusikk som er pent penslet utover hele filmen.


HERLIG GJENSYN, DOG UTEN ORIGINALENS KRAFT

Med denne gjenkjennbare stilen, tilføres filmen en nostalgisk enkelhet mange vil sette pris på, i motsetning til om man eksempelvis hadde gjort filmen alt for moderne og hysterisk masete. Med dette formatet og denne narrative utviklingen, blir dog Halloween anno 2018 en tidvis ganske så småtam opplevelse der den ikke tilbyr de store skrekkoverraskelsene.

Creepy stemninger finnes det imidlertid her og der, og mot slutten blir det både god energi og futt i farta. Som skrekkfilm av vår tid vil det likevel trolig være fansen som har mest å hente her, all den tid filmen ikke oppleves overveiende skummel, heftig eller oppsiktsvekkende særegen.

Halloweens legendariske ståsted i skrekkhistorien vil selvsagt være en stor årsak til fansen begeistring, men også fordi dette nyeste tilskuddet har en morsom bruk av både selvironiske referanser og humor som spiller på originalen. Noen festlige vridninger underveis vil nok derfor mange kjenne igjen om man har sett originalfilmen. Flere steder underveis føles filmen imidlertid for lettvint i nyanser og vendinger, og noen brutale klipp ødelegger for den opparbeidede spenningen i enkeltscener.

Halloween 2018 er en småvittig hyllest til og oppfølger til noen karakterer som står som noen milepæler i filmhistorien. Å se disse to fyke i tottene på hverandre igjen er derfor en stor underholdende opplevelse i seg selv, og som heldigvis delvis er styrt av Carpenter selv som produsent. Den mangler de aller største styrkene, både som skrekkfilm og nostalgisk hyllest, og bleikner forståelig nok en del i dagens skrekklandskap sånn isolert sett. Filmen oppleves uansett såpass severdig at den er et must for alle som mener å være ihuga skrekkfilmfans.