---

Terningkast:


Ingress:

Det er ikke lenge siden jeg så igjen alle Halloween-filmene, samt at jeg også tok en første titt på Rob Zombie sin versjon av Michael Myers sin historie – noe jeg personlig synes resulterte i de desidert dårligste filmene. Jeg hadde i lang tid et håp om at det skulle komme flere filmer om den maskerte drapsmannen, mye grunnet at jeg alltid har hatt sansen for det som John Carpenter startet med i 1978 gjennom en av tidenes beste slasher-filmer, som var den originale Halloween-filmen. Og vips var vi 2019 og har fått servert et nytt kapittel i Michael Myers-sagaen som viser seg å være en av de beste i franchisen.

Anmeldelse:

For 40 år siden terroriserte Michael Myers den lille byen Haddonfield kun utstyrt med maske og kniv. Laurie Strode (spilt av Jamie Lee Curtis) unnslapp med skrekken, og har i 40 år levd med minnene om den tragiske natten, mens Michael Myers har vært plassert i fengsel uten å si et ord. Hver eneste dag har Laurie tenkt på Michael og det posttraumatiske stresset har også gjort at hennes forhold til hennes egen familie er noe anstrengt. Men nå som det kan se ut til at Michael Myers er tilbake for å avslutte det han en gang startet på, er kanskje ikke Laurie så gal som alle har trodd når hun i alle år har gått og ventet på dagen hvor Michael skulle returnere til Haddonfield?

Selv om det ikke er den ultimate Halloween-filmen og den i tillegg glemmer at alle andre enn den første original-filmen eksisterer, når det kommer til filmens historie, er jeg så fornøyd som jeg kunne håpet på å bli av en Halloween-film anno 2018 (som var da filmen ble lansert på kino). Det er helt klart at de kreative hjernene bak filmen (Jeff Fradley, Danny McBride og David Gordon Green) er fans av den originale filmen, noe de beviser når de effektivt forteller en historie som går til bunns i det som definerte bautaen fra 1978. Det at filmen gjør et poeng ut av at det er 40 år siden Michael Myers og Laurie Strode sist møttes, skaper en nesten euforisk stemning som kulminerer når vi omsider får se dem ansikt til maske, igjen. Det er nesten så jeg selv også glemmer alle filmene som har kommet siden Carpenters mesterverk, selv om jeg liker opptil flere av dem.

En av trekløveret som står bak filmen er også filmens regissør. David Gordon Green har hatt stor suksess med filmer som «Pineapple Express» og filmen hvor Nicolas Cage triumferte slik han altfor sjeldent gjør om dagen, «Joe». Nå har han fått vist at han også mestrer skrekk som sjanger, og han trår varsomt i skoene til Carpenter når han hyller og fornyer i et og samme trekk. Han har full kontroll og hemmes egentlig bare av at den aldri helt når opp til Carpenters originale film, for enten det gjelder stemning, musikk eller foto så er ikke «Halloween» anno 2018 like god. Den forsøker uten helt å kopiere den samme formelen til punkt og prikke, og blir med det sin helt egen oppdaterte oppfølger. Og det fungerer overraskende godt.

Skrekken er derimot ikke tilstede slik de gamle filmene hadde en magisk evne til å gjennomføre. Det er rett og slett vanskelig å få skrekk til å fungere på film per i dag, men det hadde vært mulig å trykke på ekstra i noen scener slik at man virkelig hadde følt terroren på kroppen. Men David Gordon Green er – i samspill med hovedrolleinnehaver Jamie Lee Curtis – dyktig på å projisere skrekk av den typen som går på psyken. Jeg føler virkelig forholdet mellom Laurie Strode og Michael Myers, og det er det som skaper nerven i filmen. Filmen blir litt statisk og mangler kanskje et klimaks som setter dype spor, men til å være en Halloween-film så er dette akkurat hva jeg trengte. Mer av dette, takk!