Når Clara blir etterlatt en uvurderlig eske etter sin mor, trenger hun en spesiell nøkkel for å åpne den. Under et juleselskap blir hun ledet til den ettertraktede nøkkelen og forsvinner inn i en underlig og mystisk parallell verden.

Hørt det før, sier du? Joda, både i Legenden om Narnia, Alice i Eventyrland, det fantastiske landet Oz, får man servert nokså likt hendelsesforløp.

Historien om Clara er imidlertid basert på forfatter E.T.A. Hoffmanns Nøtteknekkeren og musekongen, senere også gjort til ballett av Pjotr Tsjajkovskij. Musikken er derfor også preget av disse kjente tonene fra den russiske mesteren, mens filmveteran James Newton Howard står for øvrig musikk.

Regissør Lasse Hallström (Hva er det med Gilbert Grape, Sjokolade, Siderhusreglene) åpner med å vise oss et snøkledd London rundt juletider, hvor sveipende kamera flyr over byen. Inn i huset til Clara og familien bærer det, hvor hun får denne pakken som inneholder et mystisk egg som trenger en nøkkel for å åpnes. Julestemningen sitter som bare dét med én gang, og man krysser fingrene for at det skal holde seg så lenge som mulig.

Siden dette er en Disney-film er man selvsagt også forberedt på at opplevelsen vil bli rimelig glattpolert og dynket i klisjéer, noe det i aller høyeste grad også blir.

Men, Mackenzie Foy i hovedrollen som Clara er heldigvis hverken blond eller noe hjelpeløs Askepott. Hun er derimot en nevenyttig logiker med en svakhet for urverk, teknikk og fysikk, den snertne cinderella snella. Når hun så på magisk Narnia vis entrer denne fantastiske verdenen møter hun på en nøtteknekkersoldat som hun joiner i jakten på nøkkelen.

Historien er selvsagt mindre viktig i dette eventyret, og karakterene er påfølgende like overflatiske som i ethvert eventyr.

Likevel er det noe kult over filmens små særegenheter, som at Clara er mørkhåret og handlekraftig, nøtteknekkeren er mørkhudet, og at Keira Knightley for én gangs skyld er ond bitch.

Nøtteknekkeren og de fire kongerikene er visuelt sett en skikkelig godbit. Man frykter alltid at slike filmer skal være så dynket i CGI og glatt etterarbeid, men Hallström og co synes å ha brukt såpass mye scenografi og kulisser i bunn og grunn, at også etterpålagte effekter blender seg nydelig med all den reelle fysiske staffasjen.

Her glitrer det i dekor, interiør, sminke og klær så imponerende detaljert at man ikke klarer å suge til seg 10% en gang. Elsker du kostymeball à la Hollywood vil derfor denne filmen fort bli en typisk ”må se om igjen”-klassiker. Det blir en visuell overskuddsglede her som vil få barn til å sikle så det renner i stolen, mens vi voksne drømmer oss tilbake til en svunnen barndom og sitter og lurer på om vi ikke skulle ha prøvd å oppgradere julepynten litt mer i år, også.

På den annen side hadde det heller ikke skadet med mer humor her, for Clara og hennes medfigurer, inkludert en alvorstung og lite glad pappa, hiver ikke akkurat rundt seg med smil, glede eller vittigheter. Selv med navn som Helen Mirren og Morgan Freeman på rollelisten, forblir også disse nokså enkle og forglemmelige oppi all denne staffasjen, tyllet og sminken.

Liker man glatt Disney-eskapisme vil filmen uansett ha denne gedigne egenkvaliteten ved seg som vil få tilhengere til å storkose seg, mens resten trolig vil være kvalm etter 20 minutter. Filmen er dog heldigvis passe lang med sine behagelige 100 minutter, og byr på nydelig juleeskapisme for både unge og eldre. Det er den typen film som best nytes med ører, synet og sansene, mer enn med hjernen forøvrig. Som en moderne sammenfletting av originalhistorien og Tsjajkovskijs musikk, blir dette riktignok en nokså håpløs overflatisk affære. Dette gir selvsagt intetanende barn en lang blaffen i, og sammen med enkelte voksne kan de nyte dette audiovisuelle overdådige popkostymeballet kongelig og dronninglig.