Den særegne ensomme ulven og datahackeren Lisbeth Salander vikles inn i et nett av spioner, cyberkriminelle og korrupte statsmenn sammen med journalist Mikael Blomkvist. Hennes barndom og fortid vil også prege henne og saken på et nivå selv Lisbeth muligens ikke er sterk nok til å håndtere.

Så var hun her igjen, tilbake på kinolerretet, denne gang med Claire Foy i hovedrollen som Salander. Det første man spør seg selv om er om vi trenger en tredje Salander, eventuelt om denne femte filmen om henne klarer å tilby noe nytt og spennende. Svaret er et ganske tydelig og klart ’nei'.

Claire Foy er mest kjent som selveste Dronning Elisabeth fra en av Netflix sine aller største suksesser i The Crown. Det å nå plutselig se henne som en bekmørk, rufsete og slantrende datahacker, byr umiddelbart på en litt rar opplevelse av å se Lisbeth Salander, men (fremdeles) høre dronning Elisabeth. Da blir det rett og slett litt, eeh... Elisabeth Salander.

Foys Salander er verken bedre, mer interessant eller minneverdig enn den opprinnelige svenske, nyansert sært spilt av Noomi Rapace, ei heller den iskalde amerikanske versjonen av Rooney Mara. Foy spiller helt greit, men innehar ikke tyngden, den splittede og sykelige personligheten eller røffheten som de to forrige.

Handlingen er heldigvis fremdeles lagt til Sverige og Stockholm, og det er herlig å se locations herfra.

Det er også kult at man har gjort en fin bruk av mange skandinaviske skuespillere, som Sverrir Gudnason som Blomkvist, Mikael Persbrandt som Lisbeths far, danske Claes Bang (The Square) som badguy, og norske Synnøve Macody Lund som svensk sikkerhetssjef.

Disse blir uansett rimelige lettvektere av noen flate figurer i en riktig nok nokså fartsfylt og aldri stillestående handling. Salander selv fremstår denne gang som en slags Stockholmsk Batwoman, der hun ikler seg sine mørke klær, gjemmer seg i en øde bunkershule, har egen batmobil og sykkel, og redder voldsutsatte kvinner fra hjerteløse voldsmenn. En sann helteaktig Salandersk ånd der altså.

Dessverre gås det lite i dybden på henne, selv med handling lagt til hennes barndom og familierelasjoner som for øvrig riktignok utvider historien om henne ørlite grann, men hvor vi likevel ikke kommer særlig under huden på henne.

Millennium-journalist Mikael Blomkvist er i hvert fall denne gang helt flat og dvask uinteressant som karakter og skikkelse, en mann som kun fungerer som Salanders bevisvitne i denne spesifikke saken, og hvor disse to tidligere turtelduenes forhistorie får minimalt med dekning.

The Girl in the Spider’s Web er regissert av uruguayanske Fede Alvarez som står bak nyinnspillingen av Evil Dead (2013) og skrekkfilmen Don’t Breathe fra 2016, en litt nyskapende frisk skrekkberetning.

Det er imidlertid ikke så mye nytt og friskt å spore i denne svenske konspirasjonsthrilleren dog. Filmen minner mye om en slags ”god” gammeldags spionthriller, hvor historiens særegne Salander mest er flatet ut og blitt til en hybrid mellom amatørsuperhelt og actionheltinne. Historien og de øvrige karakterene har et klart preg av noe James Bond-aktig over seg, mens Mission: Impossible jaggu meg også kommer seilende over lerretet innimellom.

The Girl in the Spider’s Web er blitt en greit underholdende og aldri kjedelig affære, men hvor det særegne mangler og man egentlig ikke blir imponert av noe som helst. Her brukes klassiske thrillergrep, mens en haug kunstige filmatiske og tekniske beleiligheter skjemmer produksjonen. Det er eksempelvis oppsiktsvekkende hvor mye Lisbeth kan hacke seg til i denne historien, noe som gir filmen et preg av å fremstå dummere enn den burde være som konspirasjonsthriller anno 2018.

Karakteren Lisbeth Salander burde derfor fått seg en litt dypere overhaling når man tross alt skal gjøre denne på papiret særs fascinerende og sterke figuren til film, nok en gang. Spesielt i lys av vår metoo-tid hadde dette gjort seg bedre. Lurer forresten på hva forfatter Stieg Larsson hadde gjort seg for tanker rundt dette og sitt eget voldsoffer av en hevnkarakter, men det får bli en annen diskusjon. Slik denne filmen fremstår, har den blitt en utflatning av det opprinnelige materialet, men som funker greit som pur underholdning i to timer om man ikke forventer seg noe nytt sprengstoffmateriale.