Jack er en seriemorder som følges over en periode på 12 år der han dreper folk, blant annet i kunstens navn. Vi er i 70-tallets USA, hvor Jack ser på tingenes tilstand og som sin fremste oppgave å presentere hvert mord som et kunstverk. Selv opplever han også en eksistensiell krise der han i sitt hode snakker med en mystisk person ved navn Verge, som lytter og bidrar til psykopatens selvransakelse.

Danskenes ubestridte regissørpsyko... eh, jeg mener regissørkonge, i Lars von Trier er tilbake med det som på mange måter er fristende å se på som hans avslutningsverk. I hvert fall blir The House that Jack Built som en illustrerende film over hans egen karriere, og kanskje også med innslag av Triers eget liv, tanker og mentale tilstander tilstede i mystisk mange partier i filmen.

USYMPATISKE OFRE OG ANDRE KRITISKE STIKK

Beretningen om Jack er den om en psykopat og hans fremvekst som seriemorder. I hovedrollen står Matt Damon, en kar som presenterer sitt liv for oss i 5 kapitler, eksemplifisert igjennom fem av sine over 60 drap som seriemorder.

Blant ofrene hans er, skal vi få se, Uma Thurman som et nærmest selvønskende småprovoserende drapsoffer, Triers landskvinne Sofie Gråbøl blir drept sammen med sine to barn, og et knippe andre riktig så uheldige ofre må også bøte for Jacks syke sinn.

Det slående er hvor mange av ofrene som er kvinner, at flere av dem enten er stokk dumme, frekke, eller med et underliggende ønske om å ”ville bli” drept av en syk mann. I hvert fall kan det tolkes slik, og allerede her kaster Trier ballen i mot oss og hinter om både diskriminerende holdninger og provoserende tilnærminger til mye.

Det blandes også inn alt ifra menneskelig psyke, via oppvekstvilkår og bakgrunner for Jacks personlighet, til dype, voldsomme og tankevekkende argumenter rundt menneskets eksistens her på jorden.

Som tilskuer slipper man heller ikke billig unna, for mang en gang påviser han, igjennom Jack, hvor blinde vi er, ikke ser eller hører folk bli drept, om det så er rett foran nesen på oss. Undertegnede kan bekrefte at dette stadig er en gjenganger også fra virkelige drapssaker, hvor det har vært vitner til de grusomste hendelser og drap, men hvor vi mennesker har en tendens til å ikke forstå hva vi faktisk er vitner til, før det er for sent, eventuelt enda mer vanlig; at vi lukker øynene for det som er for ubehagelig.

DOGME-GREP VS. SMELLVAKRE TABLÅER

Igjennom fremstillingen av ofrene som enten provoserende frekke eller stokk dumme og naive, blir vi heller ikke gitt særlige grunner til å like dem eller å bli emosjonelt knyttet til dem, før de drepes. Vi forholder oss litt følelseskalde til dem og nærmest trekker på skuldrene av at de drepes, på samme måte som den kalde Jack også mangler empati og følelser. Er dette bevisst gjort? Meget trolig.

På den audiovisuelle fronten ser filmen på sitt verste ut som en kjipbillig studentproduksjon, mye grunnet Triers hang til sine Dogme-grep selvsagt, som håndholdt kamera, naturlig belysning, kun bruk av ekte locations, med mer. Effekten av dette gjør imidlertid at man verken blir imponert, eller enda mindre dratt inn i historien. Ironisk nok blir man derimot ofte dratt ut av den, fordi man ser fiksjonelle filmede hendelser, og ikke et fiksjonsunivers man kan leve seg inn i.

Triers innslag av noe stikk motsatt åpenbarer seg dog plutselig mot slutten. I enormt vakre, komponerte, maleriske storslagne tablåer, illustreres Jack og Verge sin ferd mot undergangen i en Dantes Inferno-liknende scene, hvor man plutselig blir slått i bakken av hva Trier kan oppvise av visuell vakker prakt, om han bare bruker filmatiske virkemidler på en langt mer interessant måte. (Slike kontrastbilder brukte han også eksempelvis i Anthichrist og Melancholia).

Dessverre dynker han heller filmene sine mest i disse Dogme-grepene som i dag mest blir som daffe og ueffektive å regne, tatt i betraktningen alle de hundrevis av bedre og mer slående effektive visuelle grep man har sett på film per i dag.

FILMHISTORIEN HAR SETT VERRE

I denne sammenheng er det også interessant å lure på om Trier i det hele tatt har sett visuelt groteske voldsfilmer, gjerne av typen Saw-filmene, og liknende. Som seer slår det en nemlig at man kommer ut av kinosalen og er langt mindre rystet av de visuelle vonde voldsscenene i denne filmen, enn man var etter Saw 1-8.

Trier kan provosere mye, og på mange filmatiske måter, men han klarer ikke å provosere undertegnede visuelt denne gang, i hvert fall ikke ved å påvise virkeligheten, til det er denne så alt for mye jævligere enn det The House That Jack Built er, særlig visuelt sett.

Opplevelsen av filmen vil nok også slik derfor være veldig subjektiv rundt hvorvidt man blir satt ut av filmen, eller ikke. Scenen hvor Jack plaffer ned barna til Sofie Gråbøl, eller den hvor Jack som guttunge beinklipper en andunge, er dog scener som sitter godt igjen på netthinnen, mye fordi Trier her går over en grense man sjeldent ser på kommersiell film, i tortur og drap av dyr og barn.

Men også her må undertegnede si at opplevelsen av å se Erik Poppes Utøya-film ble en langt sterkere og vondere opplevelse, trolig fordi sistnevnte var basert på virkelige og relaterbare hendelser, og ikke en fiksjonsfilm med kjente fjes som Dillon og Gråbøl i rollene. Har man imidlertid lite erfaring med filmatisk groteske filmer og scener, ja så vil selvsagt Triers film fort og mye lettere sjokkere og provosere noe voldsomt.

At flere folk meldes å ha stormet ut av kinosalen under visningen av filmen må nesten kunne tolkes i den retning av at de er lite filmvante, eller i det minste ikke vant med å konfronteres med sterke filmatiske uttrykk og utsagn, selv om filmen selvsagt også er sterk for undertegnede også, generelt sett.

På den bedre siden er det også fantastiske innslag av sort humor her som delvis avvæpner det groteske som skjer på en befriende måte. Det er også vanskelig å finne noe negativt på Dillons skuespillerprestasjoner. Han ser bra ut, men er også samtidig så grå og død i blikket, at man ikke tviler på hans personlighet som igjennom ord, tanker og handlinger viser en riv ravende gal og empatiløs utgave av dyrerasen ’homo sapiens’.

SKAL MAN SKYTE BUDBRINGEREN?

Igjennom flere innslag og paralleller til dyreriket, påviser da også Trier at vi mennesker også i stor grad bare er som dyr å regne, på flere interessante måter. Bli gjerne provosert av slike grep i den danske regissørens filmer, men det er også svært mye sannhet å finne i Triers stemme her, samme hvor provosert man blir som seer.

Sannheten er at Trier slik ikke bare er en regissør som elsker å sjokkere og provosere igjennom grep som engasjerer og får publikum til å møte seg selv i døra, han konfronterer oss også med ubehagelighetene ved å innse at virkeligheten er mye verre enn det han noen gang viser i filmene sine. Dermed viser han oss bare tingene slik de også i stor grad er i virkeligheten, slik de fleste ikke tør eller akter å gjøre med filmmediet. Hvem er så vi til å skyte denne budbringeren?

The House that Jack Built er til slutt, noe ironisk, likevel ikke en så forferdelig interessant eller imponerende film som spenningsfilm. Den er faktisk ganske så mild. Ja faktisk. Se for deg at Trier hadde brukt klassiske virkningsfulle spenningsgrep og fortellerspråk, i tillegg til alt det andre han gjør. Da hadde filmene hans også blitt ulidelig spennende og skumle, og man ville blitt enda mer utslitt.

Filmen hans blir derimot langt mer imponerende når du får den litt på avstand, ser hvor utrolig mye Trier har pakket inn i den, hva han sier både direkte igjennom brutale bilder eller mer indirekte mellom linjene, om oss mennesker, kultur, samfunn og historie. Som seriemorderportrett er den også langt på vei spennende, og får på flere måter en klassiker som Henry: Portrait of a Serial Killer (1989) til å bleikne kraftig. Filmen er dog alt for lang (uttrykket ”kill your darlings” er tydeligvis ikkeeksisterende i Triers hode), den er grå og tung, klassisk selvhøytidelig Triersk, har tidvis banalt dårlig og lite troverdig manus (muligens på måten bare Trier ser for seg at folk snakker?), og er lett å bli så provosert av at man mister oversikten av hvor utrolig dyktig regissør Trier også er, oppi alt dette kvalitetsvarierende og visuelle grapset han dynker filmen sin i. Til slutt kan filmen også selvsagt tolkes som en metafor over Triers egen karriere. hans eget hus av en katalog av filmer, indre demoner og kontroversielle kunstprosjekt som regissør. Lars von Trier byr, igjen, på en vel så stor opplevelse av en film, som noe annet.