---

Ingress:

Det hele tar plass i USA på 1970-tallet. Vi følger den misslykkede arkitekten Jack som begynner i det små og utvikler seg til å bli litt av en seriemorder uten sidestykke. Han begynner med en kvinne som har punktert på en skogsvei. Og så kommer offerne som perler på en snor, og han tar bilder av sine offere som han sender inn til avisen. Han blir mindre og mindre forsiktig også, men skjønner raskt at det skal mye til å bli tatt når man gjør ting som om man ikke har noe å skjule. Velkommen inn i en seriemorders verden og sinn…

Anmeldelse:

Jeg har vært stor fan av Lars Von Triers filmografi og hadde hørt at denne filmen kom til å være drøy, og det er den så absolutt i enkelte scener. Det hele fokuserer litt på både drap og tortur, men uten å gli over i samme landskap som Saw og den slags. Von Trier klarer å kjøre denne filmen godt å gjøre den interessant. Vi får også se morderen som skjønner at han har psykose eller andre psykiske utfordringer og lever med et syn på det han driver med som ingen andre deler rundt ham. Dette føles både trist, sykt og skremmende.

Regien i filmen er veldig bra gjennomført. Dette var veldig dystre saker. Filmen har en god del symbolikk om ondskapen som ligger bak en seriemorder. Lars Von Trier leker med oss i filmen og du får servert en fandenivoldsk historie om en seriemorder som leker med alle sine ofre på diverse måter. Han begynner i det små og så blir dette mer og mer hensynsløst.

Filmen har en gjennomført guffen stemning der vi hele veien er i seriemorderens grep. Ingen slipper unna og seriemorderen gjør mindre og mindre for ikke å bli tatt. Han ser på det etter hvert som om ingen vil avsløre ham, og selv når lovens lange arm er etter ham driter han fullstendig i det og fortsetter som om alt var helt vanlig i hans dødsrike.

Skuespillet er solid gjennomført. Matt Dillon spiller utrolig bra i filmen og gjør dette svært severdig. Han har den rette sleskete og psykopatiske væremåten som en slik seriemorder kler i filmen. For min del er dette en av Dillons aller beste roller i karrieren. De andre som spiller i filmen er ikke så viktige, da de bare spiller offerroller, men de spiller godt de også.

Igjen har Von Trier laget en film som skiller seg ut i mengden. Jeg ser for meg at Lars Von Trier leker seg med seriemorderen og har en humor i det mørke materie i filmen. Først føles filmen ganske kald, så går den over i mer og mer grusomme manøver. Mot slutten går det mer om mer over i det onde med referanser til helvete. Filmen er gjennomført kald i bildet og det befester de mange scenene i fryserommet der alle de døde blir oppbevart. Det blir også noen bilder og montasjer underveis som trekker oss noe ut av filmen, men dette gjør nok Von Trier for å trekke paralleller til ondskap slik vi kjenner det fra skrifter.

Filmen er litt interessant i måten den fortelles på, særlig da alt som fortelles sees fra en seriemorders perspektiv. Vi blir i ett med hans syke verden der alt handler om hvordan alle rundt ham skal dø. Han understreker at det var flaks at han har OCD siden han er drapsmann og da kan vaske bort sporene. Filmen spiller også på drapsmannens egen humor på flere vis. Drapsmannen prøver blant annet å ta morsomme bilder av sine offre i rare situasjoner etter at de er død. Det blir også scener med at han drar på jakt med en familie i noen svært brutale scener.

Dette er svært brutalt og jeg måtte se bort flere ganger når jeg så filmen. Den blir også mer og mer voldelig og brutal. Det er også en stor sadisme i hvordan morderen går frem. Han gir ingen rom for at noen skal slippe unna om de ikke skriker etter hjelp, og det pleier ikke føre til noe. Hovedpersonen har også en fortellerstemme som fyller inn de blanke kommentarene mellom slagene. På den måten slipper vi også inn i tankene til morderen og vi kommer tettere på ham. Det er også en sterk symbolikk i filmen som understreker ‘ondskapen’ vi har med å gjøre.

Konklusjon
For min del lykkes filmen godt, men det er enkelte små partier der det kan bli for mye symbolikk og da faller jeg litt ut av filmens stemning. Men slik er det ofte med Von Trier som liker å leke med oss i kunstens tjeneste. Vi følger jo en seriemorder og denne figuren tråkker over alle moralske og etiske regler i anmarsj. Det gjør jo at filmen selvsagt får sine 18 års absolutte aldersgrense. Enkelte av scenene er rett og slett vonde å se og det er nok blod, fornedring i morderens makt, der oftest kvinner virkelig får gjennomgå. Von Trier prøver åpenbart også å sjokkere og det klarer han til tider med dette svært så spesielle seriemordereposet. Du er herved advart og vet selv om dette ikke er noe for deg. Drøyheten og sjokkfaktoren står mest i fokus i all den morderiske volden. Og til å være seriemorderfilm er dette også mer troverdig enn man kanskje skulle tro på forhånd.

[ Du kan se filmen med abonnement på Amazon Prime ]