De kommer hvert år. Slike glatte, ”perfekt balanserte" og ikkeprovoserende filmer som synes laget og designet for å ikke støte noen. Og selvsagt blir de gjerne prisnominert, inkludert til Oscar. Green Book, nominert til 5 av årets gylne statuetter, er en slik film. På godt og vondt.

Historien er basert på den (selvsagt) sanne beretningen om italiensk-amerikanske Antony Valletonga som i sin jakt på ny jobb får tilbud om å bli sjåfør for musikeren Dr. Don Shirley på hans turné gjennom sørstatene.

Vi er i 1962 og Anthony blir i starten overrasket over at Shirley er afroamerikaner. Skeptisk til jobben fra før av, blir han noe nølende med på reisen, men utvikler et nært og fortrolig vennskap til den høyt utdannede, rike og rake motsetningen Don er, en kar som på sin side også sliter med sitt.

Regissør Peter Farrelly, mannen bak komedier som Alle elsker Mary og Dum og Dummere-filmene, har laget en visuelt pen historisk reise igjennom de rasesegregerte sørstatene, hvor Tony og Dons forskjeller blir som et klart og tydelig bilde på både tid, sted og kulturelle utfordringer.

Samtidig er det omvendte roller her også, hvor mørke Don er den rike og betalende, mens hvite Tony er hans sjåfør, noe som mang en gang byr på utfordringer for de to. Underveis på turen oppstår derfor selvsagt konfrontasjoner og kinkige situasjoner.

Regien til Farrelly og filmens historiske utvikling er hakket for skjematisk til å stå seg nevneverdig ut. Filmen føles veldig kalkulert, med enkle dramaturgiske grep, forutsigbare situasjoner og markører, og som sagt som klassisk Oscar agn.

Bytt også ut hovedrolleinnehaverne Viggo Mortensen og Mahershala Ali med to ukjente skuespillere, så likner det hele farlig mye på en enkel, pen og nokså glatt tv-film.

Det er lite som overrasker i historien og i den narrative utvikling her, og det er tidvis hakket før man blir småprovosert av den gammelmodige og naive, ja nærmest klisjéfulle overforenklede tilnærmingen til materialet. Derimot er filmen flinkere på de små godbitene, særlig innen manus og i enkeltscener.

For altså... som underholdningsmessig opplevelse er den langt vanskeligere å være kritisk til. Kjemien og skuespillet mellom Ali og Mortensen er eksempelvis til å spise opp! Særlig sistnevnte er en karakter man bare må elske i all sin enkle, folkelig ærlige og filmatisk overflatiske feelgood-avstøpning. Manus og enkeltscener byr dessuten på noen gullgnistrende replikker og øyeblikk som vil få deg til å trekke på smilebånd, le rått og bli blank i øynene. Skulle bare mangle med en slik film, en type ufarlig ’kos deg på kino’-film som Green Book så ypperlig er laget som.