---

Terningkast:


Ingress:

Handlingen tar plass på 1960-tallet. Vi følger den italienskamerikanske Tony Lip som jobber på en nattklubb i New York. Etter at nattklubben midlertidig stenger for en stund, må han finne seg en ny jobb for å brødfø familien. Det dukker opp en jobb som sjåfør for en dyktig farget pianist ved navn Don Shirley. Tony blir sjåfør for Don Shirley som skal ut på turne i sørstatene. Da får Tony med seg en Green Book, som er en guide som forteller fargede hvor de kan ferdes og bo på reisen. Tony blir sjåfør i to måneder for Don Shirley og det blir en tur han sent vil glemme…

Anmeldelse:

Skuespillet er ganske treffende med rollefigurer som er to totale motsetninger. I hovedrollen finner vi selveste Viggo Mortensen fra Ringens Herrefilmene. Han spiller rollen som Tony Lip på en kul og karismatisk måte. I den andre rollen som den fargede pianisten, treffer vi Mahershala Ali som spiller veldig tam, kald og overseriøs. Ali spiller på en morsom og rar måte som passer inn i filmen og får den til å føles spesiell, selv om han ikke er så lett å omfavne med sin antikarisma. Jeg vil samtidig legge til at både Mortensen og Ali storspiller og gjør filmen virkelig spesiell med sine snåle rollefigurer, hver på sin måte.

De to i front danner en underlig konstellasjon. Jeg liker måten de utfyller hverandre på, og det på en merkelig måte. Vi skjønner at det oppstår en del problemer for vår fargede venn. Og det er ikke bare fordi han er farget, men også fordi han ikke vil vike for noen ting, selv om det får han opp i problemer. Men det gjør det hele ikke lettere av at de turnerer i sørstatene og vår venn også er homofil. Jeg liker hvordan Tony Lip er. Han dømmer ikke og er veldig løsningsorientert. Tony får Don Shirley ut av en rekke kniper og leie situasjoner.

Regien er utført av Peter Farrelly, som står bak geniale komedier som ‘Dum og dummere’ og ‘Alle elsker Mary’. Du skulle ikke tro at Peter Farrelly ville lage en film som denne, og dette er en film jeg elsker å følge. Dramaet får oss med på notene. Filmen har veldig varme farger og toner som får dette til å lyse opp med et flott og kvalitetsrikt fotoarbeid. Tidskoloritten i filmen er veldig gjennomført fra 1960-tallets USA og gir en fin nostalgisk tur tilbake til USAs etterkrigstid, der ikke fargede ikke hadde det så lett og ble behandlet dårlig. Elsker også musikken i filmen som er med å prege det hele og binder alt sammen.

Filmen har en del morsomme detaljer som skaper en del underholdning og krydder i dramaet. Liker den lette feelgoodtonen filmen har til tross for at den omhandler et sterkt tema og alvor i bunn. Det som tiltaler meg med filmen er varmen og stemningen mellom de to i front, selv om de er like langt fra hverandre som øst og vest. Manuset er virkelig godt utført og jeg skjønner hvorfor filmen er blitt så godt mottatt av både folket og Oscarakademeiet, der den høstet hele tre statuetter og vant blant annet for beste film, beste birolle og beste manus.

Konklusjon
Det er mye stemning i filmen og dette er herlig feelgood på en overbevisende måte. Dette minner litt om en god gammeldags buddy-film og jo mer ut i filmen vi kommer, jo mer sammensveiset blir de vi følger i front. Det begynner som isfront mellom de to og blir en symbiose der de to ikke klarer seg uten hverandre i flere situasjoner, selv om de også irriterer hverandre stort. Dette er en viktig film om rasisme og raseskille i USA. Den er utført som en skikkelig gryende vennefilm. Den er både sympatisk utført og føles som en veldig fin og underholdende film som griper litt tak i hjertet ditt. Dette klarte jeg ikke å mislike og selv om det kunne vært mer gripende følelsesmessig så er det noe verdt at filmen klarer å by på seg selv på den måten den faktisk gjør på en sjarmfull og folkelig måte.

[ Jeg så filmen med abonnement på TV2 Play ]