For fem år siden var alt bare helt utrolig, men innbyggerne står nå plutselig over en ny stor trussel: Lego Duplo! Inntrengere fra verdensrommet ødelegger nemlig alt raskere enn det kan gjenoppbygges og Emmet, Lucy, Batman og de andre må ut i den store verden igjen. Ferden tar dem blant annet til en merkelig galakse hvor alt er som en musikal, en reise som vil sette deres mot og kreativitet på prøve!

Den fargerike Legogalskapen fortsetter dermed i samme stil som for fem (hvor ble det av tiden!) år siden. Regissørene bak førstefilmen i Phil Lord og Christopher Miller har denne gang konsentrert seg om manus, mens Mike Mitchell (Trolls og Shrek 4) har overtatt registolen.

Muligens merkes dette litt på form, fremgang og stil, for andrefilmen føles kanskje hakket mer rotete enn førsteomgangen. Når dette er sagt... disse filmene er generelt også nettopp befriende uforutsigbare i sin nærmest surrealistiske og drømmende sære narrative utfoldelse, en av de største underholdningskvalitetene ved dette selskapet!

Mitchell og manusbrødrene fortsetter da også tross alt i samme herlige humor- og pop-ironiske tone som sist. Manuset er spekket med merkbare og litt dypere voksnere poeng som gjør kvaliteten hakket skarpere enn det meste annet innen denne genren, heldigvis.

Imellom bakes det inn hjertegode moralske linjer, men uten at det blir så påklistret kleint at man blir uggen i magen. Til det er altså selvironien og harseleringen med alt i fra kjente superhelter, popkultur, og haugevis av mer eller mindre kjente barnslige fenomener, gjort så smart og mangfoldig at man lett lar seg rive med på denne fargefesten.

Det uforutsigbare reflekterer slik både barnlig fantasi, LEGOs uendelige muligheter, verdien og underholdningen i både dette produktet og i selve ’leken’ som interaksjon og fenomen mellom mennesker. Energien overføres til oss som overværer galskapen, den unngår ’sett det før’-fella og suksessen er dermed nokså komplett.

Den norske dubbede versjonen er sikkert godt oversatt den, men likevel kan det være lurt å se den engelske originalen, i hvert fall for oss voksne. Gudene vet nemlig hvor mye som er lost in translation i dette herlige originalmanuset.

God kommunikasjon er roten til mye godt, i følge filmens tematiske og moralske linjer, og Legofilmen 2 lykkes også selv å kommunisere godt igjennom sin bruk av både humor, ironi og referanser. Til slutt oser det for så vidt en politisk korrekthet over dette regnbuefargede universet, men måten det gjøres på slår så til de grader skepsisen ned i støvlene at denne popkulturelle hyllesten med glede slukes rått, igjen.