---

Terningkast:


Ingress:

Vi befinner oss på 90-tallet hvor en utenomjordisk Kree-soldat fra en fremmed planet ender opp på jordens overflate. Her oppdager hun at hun har et stort hukommelsestap, blant annet fra opplevelser her nede på jorden. I sin jakt på å finne seg selv kommer hun borti både tvilsomme personligheter, samtidig som hun merker at hun innehar uante og ubeskrivelige krefter.

Anmeldelse:

Det er regissørduoen Anna Boden og Ryan Fleck som står bak det nyeste Marvel-tilskuddet i den etter hvert slitsom lange rekken av superheltportretter. Godt er det at Marvel endelig har fått en kvinnelig hovedhelt i sentrum, her spilt av Brie Larson. Verre er det at filmen som helhet skuffer litt og i beste fall oppleves som bare sånn helt grei underholdning.

Det er imidlertid fascinerende å se en blockbuster som dette hvor nærmest hele filmen føles å ha rundt 50/50 av mannlige og kvinnelige karakterer. Filmbransjen har virkelig forandret seg de siste årene, og det merkes, stort sett på den positive og helt uproblematiske måten.

Dessverre lukter det denne gang også litt vel overdrevet kvinnekamp over filmen som på sitt ”verste” hever Brie Larsons figur opp på himmelen som en Gud(inne), som bare for å heve ”kvinnen” opp til høyeste hold. Da blir Captain Marvels kjønnsagenda rett og slett farlig nær hysterisk overdrevet.

Brie Larson mangler den lille gnisten, eventuelt sjarmen og glimtet i øyet som hennes motpart i DC Comics fabelaktige Wonder Woman/Diana Prince har, i sjarmerende skuespiller Gal Gadots skikkelse. Larson spiller bra og stødig, men har heller kanskje ikke det beste manus og figuren å spille ut på, for til det føles karakteren Carol Danvers rett og slett for enkelt skrevet og konstruert.

En som derimot virkelig sjarmerer, nærmest som vanlig, er Samuel L. Jackson i rollen som Luke Fury, den kommende og spirende S.H.I.E.L.D-agenten som med Carols Captain Marvel finner sin første store superhelt, og som inspirerer til å starte jakten på også de andre kommende heltene vi får sett i Avengers-teamet.

Jackson har fått et morsomt manus med kvikke replikker som heldigvis sitter godt, og er slik med på å tilføre filmen humor og snert. Spesielt 90-talls retrohumoren innen musikk og øvrig koloritt er blant det mest vellykkede med hele filmen.

Rent spenningsmessig, og i stor grad innen engasjement, oppleves den bare så som så, uten større minneverdige øyeblikk. Det er dog mange små godbiter bakt inn rundt tråder til Marvels øvrige karakterer og filmer, noe som selvsagt vil gå rett over hodet på dem som ikke har god oversikt fra før av.

Som nok en Marvel-gigant er Captain Marvel ikke blant de sterkeste kapitlene og det lyser litt for tydelig at regissørteamet kjører litt for safe og mangler særpreg. Produksjonen har tydeligvis også vært noe overivrig med kjønnskampen, mannskritikken og politiske underliggende linjer i filmen som rett og slett blir usjarmerende, trolig uavhengig av hvilket kjønn man selv tilhører. Sjarmen og leken er altså ikke helt tilstede. La oss håpe den garantert gigantomane kommende Avengers: Endgame er et godt hakk mer minneverdig og solid enn dette.