Denne filmen fortjener mer kred enn den har fått.

Jeg kan forstå at noen kanskje sliter med å relatere til enkelte superhelter mer enn andre, men for meg bør det være filmen og karakteren som avgjør, ikke kjønnet på hovedpersonen. Og når det gjelder Carol Danvers, så liker jeg henne fortsatt veldig godt.

Ja, hun er ekstremt mektig.

Ja, hun er blant de sterkeste karakterene MCU hadde introdusert på dette tidspunktet.

Men hun er jo ikke Superman heller.

Det jeg liker med Carol er at hun føles både sterk og menneskelig på samme tid. Brie Larson gjør en god jobb med å formidle selvtillit, styrke og handlekraft, samtidig som hun får frem sårbarheten når fortiden hennes begynner å falle på plass. Og så er hun faktisk ganske sjarmerende. Det er lett å glemme når man ser tilbake på all støyen rundt filmen da den kom, men den støyen finnes egentlig ikke i filmen. Der er det bare en sympatisk hovedkarakter på jakt etter sannheten om hvem hun er.

Noe av det jeg setter aller mest pris på, er den kosmiske delen av MCU.

Jeg elsker at Marvel av og til løfter blikket bort fra Jorden og lar oss utforske resten av universet. Captain Marvel føles litt som en kusine av Guardians of the Galaxy-filmene. Den er riktignok noe mer seriøs, men beholder samtidig den lekenheten og humoren som gjør MCU så underholdende.

Det som også er lett å glemme, er at dette nesten er like mye en Nick Fury-film som en Captain Marvel-film.

Vi har sett Fury gjennom massevis av MCU-filmer, men det er faktisk her han får mest plass. Og for en fryd det er å se Samuel L. Jackson få boltre seg litt mer i rollen. Han er karismatisk som alltid, og samspillet mellom ham og Larson er en av filmens store styrker.

Faktisk tror jeg fortsatt at Nick Fury er et av de beste castingvalgene Marvel noensinne har gjort.

Og det sier ikke så rent lite.

Actionen fungerer også veldig godt. Det er masse energi i filmens slåsskamper, romsekvenser og jaktsekvenser, men det som virkelig traff meg denne gangen var musikken.

Når "Just a Girl" av No Doubt dundrer inn under en av filmens viktigste actionsekvenser, går det rett hjem hos meg. Jeg er tross alt et 90-tallsbarn, og akkurat den låta treffer som et godstog.

Jeg setter også pris på de små Top Gun-vibbene filmen har. De passer perfekt inn i historien om Carol og bidrar til å gi filmen sin egen identitet.

Dette er rett og slett en veldig morsom film.

Det skjer mye.

Tempoet er godt.

Karakterene er lette å like.

Og hele 90-tallsinnpakningen gir filmen en egen sjel som gjør at den skiller seg litt ut fra resten av MCU.

Og så må jeg selvfølgelig trekke frem den scenen.

Dere vet hvilken.

Mid-credits-scenen.

Selv når man vet hva som kommer etterpå, fungerer den fortsatt perfekt som broen mellom Infinity War og Endgame. Den ga meg gåsehud på kino, og den gjør det fortsatt.

Konklusjon

Captain Marvel er fortsatt en film jeg liker svært godt. Den har kanskje aldri vært blant de mest populære MCU-filmene, men for meg er den et eksempel på at Marvels mindre omtalte filmer ofte fortjener et nytt blikk. Brie Larson er sterk i hovedrollen, kjemien med Samuel L. Jackson fungerer glimrende, den kosmiske delen av universet er spennende, og hele filmen oser av 90-tallssjarm.

Dette var rett og slett et veldig hyggelig gjensyn, og et gjensyn som bare gjorde meg enda mer overbevist om at filmen fortjener mer kjærlighet enn den ofte får.