---

Terningkast:


Ingress:

Den sjarmerende gategutten Aladdin møter en dag på den modige og selvstendige prinsesse Jasmine i ørkenbyen Agrabahs gater. Prinsessens far, sultanen, vil imidlertid finne en prins for Jasmine til å gifte seg med, slik at tronen kan gå videre i deres familie. Den eneste Jasmine er interessert i er gategutt Aladdin, men han er jo ingen prins. Hjelp fra den magiske og storslåtte Genie, ånden i lampen, kan derfor muligens være deres store hjelp.

Anmeldelse:

Ute etter tronen er også den maktsyke vesiren Jafar, spilt av Marwan Kenzari. Hans karakter er dessverre veldig endimensjonalt flatt skrevet, noe som også må sies om de fleste andre av karakterene. Mena Massoud i rollen som Aladdin er sjarmerende og stødig, men kommer nærmest i skyggen av like vakre og billedpene Sjasmine (Naomi Scott) og særlig Genie, spilt av Will Smith.

Sistnevnte stjeler virkelig showet her, på godt og vondt. Godt, fordi han blir som en eneste diger blå klump som farer over lerretet i tide og utide og sprer galskap, visuell fart og effektmakeri. Sikkert moro for de minste, men vi voksne ser og hører ham fremdeles bare som han var fra The Fresh Prince of Bel-Air.

Enda mer vondt, fordi det er så alt for overdrevet og over the top det hele. Den visuelle fremstillingen av Genie er dog verst, for her lyser det lang vei at man bare har slengt på ansiktet til Smith på en større og langt mer trent overkropp. Det er rett og slett for tydelig til at man klarer å la være å irritere seg over det!

En annen ting er at synsvinkelen hans føles feil flere steder, slik at det virker som om Genie ikke ser i Aladdin sine øyne, men på et punkt ved siden av ham. Slike filmtekniske irritable sider burde ikke forekommet i 2019, men er kanskje resultat av stadige forandringer i filmen etter tidlig testkritikk mot den?

Det virker ellers litt rart at Disney har gitt regijobben til Guy Ritchie, en mann som mest er kjent for sine langt røffere voksenfilmer, enn barne- og familiefilmer. Hans siste storfilm King Arthur: Legend of the Sword ble også en stor økonomisk flopp, en film som visstnok var tiltenkt å bli en lengre filmserie.

Ritchie tilfører riktignok en del actionscener her, noe som uansett bare skulle mangle liksom, men stort minneverdige enkeltscener sitter ikke mye igjen på netthinnen i ettertid.

På den bedre siden har Ritchies film tilført historien om Aladdin enkelte små oppdateringer innen kjønnsfordeling, maktstruktur og andre småting. Nå er Sjasmine enda mer selvstendig, og akter blant annet selv å overta tronen etter sin far, selv om hun er kvinne. Aladdin som mann, er ellers også mindre dominerende enn hva han hadde vært for 20 år siden, uten at dette ironisk nok i denne filmens tilfelle nødvendigvis gjør hans karakter mer interessant av den grunn.

Disneys live-action filmatiseringer de siste årene har jevnt over dalt litt i kvalitet, med den beste filmen først ut i Jungelboken. Aladdin er i så måte langt i fra noe direkte mislykket stykke blockbuster, men den verken tilfører nok nytt eller overrasker utover det jevne og forventede.

Igjen er filmen også nok en gang minst en halvtime for lang. Hvorfor ikke spare en haug med millioner dollar og heller korte det hele ned, både for å stramme opp narrativet og slik gjøre filmen mer fengende og kompakt spennende?

Slik Aladdin fremstår, består den av for mye tomgods innimellom som verken er interessant eller fengende og får oss til småkjede oss. Filmen er også et halvhjertet forsøk på å være en musikal, hvor karakterene på kunstig og påklistret vis bryter ut i sang, her uvanlig mer umotivert enn hva som faktisk er vanlig innen musikalfilmer. Flere av de herlige originalsangene er heldigvis med, og et par av dem byr på gode og hjertelige stemninger. Heldigvis.

Underveis byr Aladdin på mye lekkert og smekkert visuelt sett, selv om også dette smaker i overkant kunstig, som en blanding av Bollywood møter Hollywood, hvor alle snakker amerikansk og ingen har ei skramme eller en skjønnhetsflekk på kroppen. Det er også litt som en Østens eksotisk Moulin Rouge (2001) møter The Greatest Showman (2017) her, uten å være like minneverdige som disse to filmene. Det er ikke vanskelig å tidvis la seg rive med av Aladdin anno 2019, for såpass eskapistisk eksotisk er den, men langt vanskeligere å bli direkte imponert av dens masete utførelse og etterdrønnende tomhet.