---

Terningkast:


Ingress:

Er det lov å si at det er knyttet en viss forventning til en Disney-remake om Aladdin når det er Guy Ritchie som har regien og Will Smith spiller ånden i flasken? Med tanke på at Disneys kurve har gått litt nedover med filmer som «Dumbo» er jeg litt skeptisk, men også nysgjerrig. Kan virkelig «Aladdin» innfri ved å bli (like) god som originalfilmen fra 1992?

Anmeldelse:

Aladdin (spilt av Mena Massoud) er en gatetyv i byen Agrabah som rundstjeler alt og alle uten at de engang legger merke til det. Når han redder en vakker jente som utgir seg for å være tjenestepiken til prinsessen, tar det ikke lang tid før han bryter seg inn i slottet for å oppsøke henne. Men selv om ingen tilsynelatende merker at han bryter seg inn, har sultanens rådgiver, Jafar (Marwan Kenzari), oppdaget ferdighetene til Aladdin og tar ham til fange for å få ham til å hente ut en gjenstand i en grotte i ørkenen. I grotten skal det ligge en lampe som det bor en ønskeoppfyllende ånd i, noe Jafar trenger for å ta over makten i Agrabah. Men Aladdin trenger også lampen for å oppgradere livet sitt litt når han finner ut at jenta han reddet egentlig er selve prinsesse Jasmine (spilt av Naomi Scott). 

Disney virker å ha det i orden om dagen. Ikke bare eier de Marvel, Pixar og Star Wars-franchisen, men de har også sine egne verker som de tjener gode penger på. Den seneste trenden (som egentlig startet på 90-tallet) som vi ser flere og flere produkter av, er at de gir sine gamle filmklassikere nytt liv gjennom å gi dem live-action versjoner. «The Jungle Book» var imponerende og engasjerende, mens «The Beauty and the Beast» fungerte på et annet nivå. «Cinderella» og «Dumbo» var derimot filmer som ikke var like imponerende, men de klarte seg OK de også. 2019 var også året for «Aladdin», som er en live-action nyinnspilling av animasjonsklassikeren fra 1992, som endte opp med å bli den åttende mest innbringende filmen fra hele 2019. Så selv om den aller beste kritikken uteble, var det absolutt en kinofilm som fenget publikum.

Det jeg spør meg om når jeg ser denne filmen er egentlig behovet for en nyinnspilling. Jeg ser faktisk ikke helt hvorfor denne filmen gikk foran en rekke andre filmer i køen, da det finnes mye annet materiale som heller hadde trengt å få blåst nytt liv i seg. Når det er sagt så er det liten tvil om at «Aladdin» ser fantastisk ut, og at den fungerer godt som et luftig eventyr med musikalske innslag. Jeg får vibber til den originale filmen (selvsagt), men også til flere av «Prince of Persia»-spillene jeg har spilt opp gjennom årene når Aladdin hopper rundt på bygninger, unngår voktere og går etter skatten. Slikt sett er det et eventyr som får det til å bruse litt i kroppen, spesielt når man ser hvordan alle elementene fra den originale Aladdin-historien blir fra 1992 blir ivaretatt og vekkes til live gjennom Guy Ritchie sin visjon.

Med et lekkert visuelt uttrykk og gode forbindelser til original-filmen er det dumt at det er ting som ikke fungerer så godt som det burde. Den største kneika som filmen ikke kommer over er to av hovedrollefigurene, Jafar og Aladdin. Ingen av dem tar den plassen i scenene som de bør ta, og der hvor Aladdin virker tafatt og uten sjarm, har Jafar total mangel på ondskap i blodet sitt. Begge to blir ekstremt tamme og havner fort i skyggen av Naomi Scott sin rollefigur, Jasmine, som fremstår som det friskeste elementet som rollegalleriet har å by på. Det er godt å se at en kvinnelig figur fremstår som den aller sterkeste i en mannsdominert film, men det burde vært mulig å skaffe litt mer engasjement og vilje gjennom Jafar og Aladdin. Det er tross alt to av filmens mest sentrale skikkelser.

Guy Ritchie har klart å sy sammen en helt ålreit eventyrfilm rent visuelt. Musikken fenger også sånn passe, og jeg synes at Will Smith klarte å gjøre en hederlig figur i rollen som ånden i flasken. Når to av filmens mest sentrale skikkelser blir tamme, og filmens historie også bidrar til at det blir tamt å se hele filmen, er det ikke akkurat slik at det svinger av «Aladdin». Det er en helt OK film som tar seg bra ut på et stort lerret. Men om jeg skal se «Aladdin» igjen, så er det fullt mulig at jeg velger den animerte utgaven.