Lille Elton John, eller Reginald Kenneth Dwight som han egentlig heter, var piano- og musikkgeni allerede som barn, men hadde en oppvekst bestående av en streng mor og en stort sett fraværende far. Hans karriere skøyt fart da han møtte sin livslange venn og musikkpartner i Bernie Taupin. Sammen erobret de amerikansk publikum, så en hel verden, men Eltons privatliv var for øvrig preget av en berg-og-dal-bane av en livstil, bestående av stoff, alkohol, festing, rikdom og selvransakelse.

Han er ikke offentlig kreditert for det, men regissør Dexter Fletcher er mannen som tok over regijobben til Bryan Singer på Bohemian Rhapsody da sistnevnte fikk sparken. Dermed står Fletcher for to av det siste årets aller største musikalske storfilmer, begge om to musikklegender utenom det vanlige.

Heldigvis er ulikhetene mellom Freddie Mercury og Elton John store. Selv om begge kan sies å være to enorme divaer, på godt og vondt, er de blant annet musikalsk veldig forskjellige. Eltons store styrke var hans enorme musikalitet og øre for sanger som har resultert i en enorm sangkatalog. Mens det var nevnte Taupin som skrev tekstene, komponerte Elton musikken til ordene, og magi oppsto!

Handlingen i Rocketman begrenser seg mest til 60- og 70-tallet, til Eltons barndom, oppvekst og første tiår som gjennombruddsartist. Det er dermed først og fremst hans eldre katalog av sanger og klassikere som brukes.

Her er derfor ikke noe Nikita, Sacrifice eller Circle of Life. Derimot blir vi servert livsbeskrivende tidlige sanger som Rocket Man, The Bitch is Back, Sorry Seems to be the Hardest Word og I’m Still Standing, blant mange andre.

Og nettopp beskrivende for Eltons liv er sangene og tekstene så til de grader. Fletcher og co har vært god på å bygge historien opp så sangene og deres tekstbetydninger maksimeres i effekt og innhold. Man blir flere ganger satt emosjonelt ut overfor sangenes inderlighet, tekstenes brutalitet og koblinger til hans privatliv.

Rocketman er i det hele tatt et godt hakk mer emosjonell enn hva Bohemian Rhapsody var. Fletcher er fremdeles en lettvekter i sin fortellerstil og filmatiske språk, men samtidig blir effekten flere ganger både heidundrende sprudlende, frisk, freidig og tidvis morsom, alt i god Elton Johnsk utagerende flamboyant stil og ånd. Det er her filmen virkelig puster og avgir en uimotståelig energi og sjarm, samtidig som det er vanskelig å holde følelser og tårer tilbake både her og der.

Karakterene er stort sett like karikerte og glatt enkle som forventet (spesielt hans mor og far), men hovedpersonen selv og hans forhold til Taupin (spilt av Jamie Bell) er et emosjonelt og sterkt vennskapsforhold i sentrum som virkelig driver hele filmen.

Mye av æren for filmens sjarm skal ikke minst Taron Egerton ha. Han likner kanskje ikke noe voldsomt på Elton, men det er fascinerende å høre stemmen hans likne ganske mye (dog kanskje mer på Robbie Williams?), og uten Eltons mer dype og kraftige klang i bunn. Egertons innsats spiller uansett på hele registeret, og resultatet gir en flerdimensjonal tolkning av en artist og person det føles svært fascinerende og medrivende å følge.

Rocketman føles derfor hakket mer rik, dyptskildrende og bredere dekket i skildringen av hovedpersonen og hans liv, enn historien og portrettet av Mercury. Filmens biografiske narrative enkelhet blir tildekket og overøst av sjarm, mye grunnet en velfungerende Egerton som et bankende hjerte i sentrum. Det er et musikalsk driv her som gjør Eltons liv og levnet til en skikkelig emosjonell reise for oss som overværer det hele. Sterkest av alt er likevel sangene, med tekster som tidvis gir en helt ny mening, når man nå vet historien til Elton John.