---

Ingress:

John Wick er på rømmen etter å ha drept et medlem av den internasjonale foreningen for leiemordere, High Table. Det blir satt en dusør på hans hode på 14 millioner kroner, og han blir dermed et mål for andre profesjonelle drapsmenn, og -kvinner.

Anmeldelse:

Det er igjen regissør Chad Stahelski som har sittet bak spakene for den tredje filmen om leiemorder John Wick. Vi fortsetter rett etter hvor forrige film sluttet, og etter drapet John utførte, er han nå fritt vilt.

Nye tilskudd på skuespillerfronten er blant andre Halle Berry i en herlig actionrolle som den farlige Sofia. Mørke og mystiske Anjelica Huston er John Wicks allierte, i hvert fall for en stund, mens Asia Kate Dillon også tilfører litt mer særegenhet som den dømmende The Adjudicator. Laurence Fishburne og Ian McShane er andre navn som fremdeles henger med.

Dessverre byr ikke film nummer 3 på like mange av de store uforglemmelige enkeltscenene denne gang, skjønt når Wick rir igjennom trafikkfulle gater på en hest er det kult, veldig kult!

Man savner likevel spesielt mer av de scenene som var så smellvakre og visuelt fargesprakende spennende gjort i de to forrige filmene. De velkjente neolysene og fargepalleten er riktig nok til stede også denne gang, og filmseriens andre mest kjente grep i svært så lange kampscener likeså. Siden disse dog ikke er gjort like oppfinnsomt og minneverdig denne gang, blir man fort litt lei de mange evigvarende enkeltscener og effekten av imponerende kampkoreografi og sverdkamper dabber fortere av.

Volden gjør dog fremdeles vondt å se på, veldig vondt, og tilfører en brodd som mer generisk vold ikke lenger makter. Effekter og CGI er dessuten nærmest umulig å se hvor er brukt, noe som hever actionscenene ytterligere opp!

Én ting imidlertid heller ikke denne filmen klarer å maskere, er kampkoreografiens ironiske sider, som at John Wicks motstandere nærmest står og venter på tur for å angripe ham, bare for at John skal kunne klare å sable ned dem alle, én etter én. Hadde man nå egentlig gjort det slik i virkeligheten?

Man kan også savne litt av Johns sårbarhet, eller eh... ”ømhet”, om man kan kalle det for det. Her går det mest i rimelig kalde karakterer som vanlig, selv med Johns søte hund til stede. Hunden har, forståelig nok, uansett ingen replikker og igjen står det velkjente mørke og fiendtlige universet som virkelig må sies å kunne konkurrere med Gotham City i å være dystrest av dem alle.

Når så film nummer tre har blitt enda mer mørk og byr på mindre av de virkelig minneverdige enkeltscenene, kan man jo også spørre seg om hvor mye filmserien egentlig har igjen å leve på av interessante sider. Man må ta et grep videre om det strabasiøse livet til John skal fortsette å engasjere. Det finnes tross alt grenser for hvor mye man gidder å være med på en lek og verden hvor alle vil drepe hverandre, er sure, grinete og bitre.

John Wick sitt univers er riktignok fremdeles nokså det samme og byr uansett på hakket mer forseggjort action enn hva mengden filmer kan oppvise, og det er tydelig at tapre Keanu Reeves igjen har trent, jobbet og øvd i gudene vet hvor mange uker og måneder for at alle kampscenene skal sitte best mulig! Dette er fremdeles filmatisk koreografert filmkunst av ypperste actionklasse, dog altså uten de like merkbare styggvakre tablåene som pakket brutaliteten så vakkert inn i de to første filmene. Forhåpentligvis vender man tilbake til dette i fjerde omgang, for man må regne med og håpe det blir mer. John Wick er ikke ferdig enda!