Luke Hobbs og Deckard Shaw tvinges til å samarbeide når cyberterroristen Brixton Lore akter å slippe ut et virus som kan utslette menneskeheten. Selv om de to handlekraftige karene er bitre fiender, bindes de sammen av både arbeidsgivere og ikke minst Shaws søster, Hattie, hvis nevnte virus også faller i hennes hender. Bokstavlig talt.

En av vår tids aller mest innbringende og suksessfulle filmfranchiser får sin avlegger når to av karakterene nå altså dundrer til med sin egen film. Dwayne Johnson og Jason Statham er kjente fra Furious-serien, og handlingen i dette siste tilskuddet foregår to år etter det som skjedde i Fast & Furious 8 fra 2017.

I regi av David Leitch, mannen bak andre heftige saker som Deadpool 2 og Atomic Blonde, vies Johnsons og Stathams fjes hele 135 minutter (!), noe som i lengden og mengden selvsagt er minst 80 minutter for mye. Enda mer slitsomt er det at de to muskelhanene skal bruse med fjæra og leke rappkjefta divaer i annenhver replikkveksling, dessverre til vekslende hell.

Med andre ord blir historien om Hobbs og Shaw en rimelig slitsom affære. Og før du rekker å tenke setningen ”ja, men dette er jo bare for lek og moro skyld”, så må det kontres at alt til sin mengde, og lengde.

I andre roller står gode navn som Idris Elba, som både ser bra og bitter nok ut i rollen som badguy Brixton, samt flittige Vanessa Kirby som Shaws søster, Hattie. Hovedkarakterene er med andre ord stødige nok, dog bare innenfor det de har blitt tildelt av manus og karakterutvikling. Leitch bruker nemlig flust av klassiske grep og vridninger i sin actionoppstykkete tullefilm som aldri gjør karakterene eller handlingen verken særlig engasjerende, eller enda mindre - spennende og med nerve.

Filmen kan imidlertid by på noen riktig så heftige enkeltscener. Det skal den ha. Slik viderefører den til en viss grad franchisens kvalitetsside nummer én, nemlig halsbrekkende og oppriktig underholdende action, med tidvise ”wow!”-øyeblikk.

Dessverre omkranses disse i dobbelt så mye svadaaction at de bedre scenene dermed nesten drukner. De beste av Furious-filmene kunne tilby både stil, strammere regi, og uforglemmelige enkeltscener, mye i samme stil som Mission: Impossible-serien. Hobbs & Shaw prøver seg på samme stil, og med dobbelt så mye humor, men uten å helt matche sine bedre og mer stilsikre storebrødre.

Til slutt begynner man å se mer og mer på klokka, og irriteres stadig mer av Hobbs og Shaws evinnelige barnslige pubertetskjekling. Det blir også vanskelig å imponeres eller å medrives av action som er så til de grader tilpasset, filmatisk, hvor enhver handling og utfall er beregnet ned til millimeterperfeksjon og derfor ikke får et eneste snev av realisme over seg. Da er det vanskelig å ”bli med på leken”. Det er her de beste filmene innen genren blir så veldig mye bedre – de føles ekte i sine stunts, action- og kausale utfoldelser (chain of events), og får dermed også en høyere grad av nerve og engasjement over seg. Man får riktig nok en del god action for pengene også i denne filmen, så det holder, men mye av det andre, holder imidlertid ikke.