Bilfilmen «The Fast and the Furious» gikk fra å være en film om ulovlig gatebilkjøring til å bli en av de største actionfranchisene vi kjenner til. Og etter 8 filmer kom den første «spin off»-filmen som skulle la to actionhelter få fritt spillerom i en fabelaktig actionfest. Dwayne Johnson og Jason Statham forener krefter for å feie bena under Idris Elba i filmen «Hobbs & Shaw», som handler om de to rollefigurene de har spilt i tidligere Fast and Furious-filmer. Men blir det for mye tull og rabalder, eller er dette veien å gå for bilfilmfranchisen?

Fiendene Hobbs (Dwayne Johnson) og Shaw (Jason Statham) er nødt til å begrave stridsøksa en liten stund når menneskeheten står foran en skremmende fare. CIA mener at lovens sterke og lange arm i form av Hobbs må slå seg sammen med den lovløse Shaw for å stoppe den vanvittige cyborg-skurken Brixton (Idris Elba) og hans organisasjon. Med et dødelig virus i baklomma må Brixton stoppes uansett hva, men når MI6-agenten Hattie (Vanessa Kirby) kommer inn i dansen blir det dødsfarlige spillet et helt annet enn hva Shaw hadde forestilt seg. 

Dumme actionfilmer kan fungere de også! Kan de ikke? Jo, jeg mener i hvert fall at de kan fungere om de makter å underholde gjennom spilletiden sin. Fungerer ikke det så er det sjeldent at en actionfilm faktisk kan forsvare sin eksistens. Og det spørsmålet har helt klart vært oppe til diskusjon gjennom flere av Fast and Furious-filmene opp gjennom årene, men det blir kanskje enda mer aktuelt når franchisen har spyttet ut sin første «spin off». For å si det mildt så har regissør David Leitch (som er mannen bak «John Wick» og «Deadpool 2») virkelig skjønt hvor skapet skal stå når han tar på seg rollen som action-dirigent for «Hobbs & Shaw». Han spiller på alle instrumentene i orkesteret og får faktisk laget en vaskeekte actionsymfoni i filmens beste scener, men jeg klarer ikke helt å legge vekk tanken om hvor teit filmen også er. Jeg trengte aldri denne filmen, og jeg trenger heller ikke flere Fast and Furious-filmer heller, men når jeg først ser de så blir jeg faktisk underholdt. Til en viss grad, i hvert fall.

«Hobbs & Shaw» er ikke noe unntak, og selv om Leitch spiller ut alt som står på sjekklisten for en god actionfilm, så synes jeg det er noe ufrivillig komisk over hele filmen. Det kan være at jeg føler at det står mer på spill i en godt gjennomført Bond-film enn i en film som dette, som etter alle solemerker virker å være laget for de ikke som ikke bryr seg om den slags. Men jeg savner faktisk litt bakkekontakten for en film som dette. Ikke det at filmen ikke serverer heftig action, men med litt mer dybde og følelse så kunne dette blitt en ny actionfavoritt. Når man får servert halsbrekkende stunts så er det mye mer spennende om man føler at det betyr noe om rollefigurene mister en kroppsdel eller livet sitt (for den saks skyld). Det gjør i hvert fall at jeg blir mer engasjert og involvert enn at jeg ser en fet actionscene som kun er der for moro skyld, eller for å overgå en annen film eller scene. La nå testosteronet hvile litt og tenk litt med hodet og hjertet, så ender man kanskje opp med en fabelaktig totalopplevelse i stedet for å tenke som jeg gjør for «Hobbs & Shaw»; at dette er en hjernedød, men kul actionfilm.

At filmen drar inn elementer som «buddy cop»-referanser og gir oss noen biroller som både beriker og ekspanderer rollegalleriet, er ting som får filmen opp og frem. Da blir det ikke BARE den generiske actionfilmen med mentaliteten at man «går rett på, samme hva man støter på» som jeg husker fra barneskolen.

«Hobbs & Shaw» rettferdiggjør sin spilletid gjennom mye action, høyt gir og replikkveksling som snodd ut fra en helt kurant rap battle. Men savnet mitt er som sagt mest rettet mot at filmen tuller det til for seg selv i litt for stor grad. Jeg blir underholdt, men sitter likevel med en bismak som flere av Fast and Furious-filmene også har gitt de siste årene. Terningkast 3.