---

Ingress:

En aldrende filmregissør gjør opp status over sitt eget levde liv og valgene han tok, for så bli innhentet av fortiden. Salvador Mallo erindrer og minnes alt i fra sin barndom på 60-tallet, via sin første voksne kjærlighet, til sin oppdagelse av kino, film og tomrommet som kan oppstå...

Anmeldelse:

Den spanske mesteren Pedro Almodóvars hyllest til både kunsten og livet, er noe som for så vidt går igjen i mange av hans filmer. I sin siste Smerte og Ære bæres den også knakende godt og flott av hovedrolleinnehaver Antonio Banderas, i en film som har en helt unik narrativ struktur, og med nydeligheter i fleng underveis.

Almodóvars kjente trekk, som sterk og tydelig fargebruk i scenografi og klær, legningstematikk og fokus på det (med)menneskelige, er i aller høyeste grad også sentralt her. Banderas i sentrum som den etter hvert smått heroinavhengige Salvador, skildrer en personlig krise og reise som igjennom Almodóvars nydelige formidling oppsluker både øyne og hjerne.

Dette er mye grunnet nærheten vi føler til Salvador, fordi vi gis mulighet til å relatere oss til ham, ofte, eventuelt bare litt, alt ettersom hvor man selv er i livet.

Men Smerte og Ære er en voksen film. Den handler om livet, og da ofte et levd liv altså. Den hoppende fortellerstrukturen tar oss innimellom tilbake til hans barndom og oppvekst med moren (herlig spilt av Penélope Cruz), for så å være tilbake i nåtid hvor også tidligere hendelser plutselig innhenter ham igjen, enten i form av minner og ny livsgnist, eller til og med konkrete mennesker som vender tilbake i hans liv.

Den spanske regissøren skildrer dessuten, igjen, legning befriende uanstrengt vanlig og uten å si det med ord. Foruten at dette er nok et kjennetrekk ved ham, blir det også en filmatisk takknemlighet i seg selv å se det gjøres slik.

Det er foruten Almodóvars nydelige fargesterke uttrykk, Banderas og medkarakterers skuespill, også fokuset på mannen som fascinerer ved filmen. Det er rett og slett sjeldent å se en slik mannskarakter skildret på film, ikke minst i en tid hvor kvinner stadig dras frem og skildres mer og mer, heldigvis, selvsagt.

Samtidig er det altså fascinerende å se Salvadors kamp mot alle sine indre og fysiske plager og demoner, en mann som igjennom sin skildring viser at smerte og ære fort kan gå over i hverandre og leve i symbiose med hverandre. Banderas gjør en fabelaktig karakter i sin karriere, selv om Salvador langt i fra alltid er like sjarmerende eller likandes som aldrende auteur. Det er veldig morsomt å se ham blomstre som dette!

Smerte og Ære er kanskje ikke Almodóvars mest nyskapende filmrull, men tilbyr en nydelig menneskeforankret historie hvor man selv blir sugd inn, mimres og lever livet igjennom karakterene. Til slutt må man selvsagt ikke se bort i fra at dette er Almodóvars selvportrett av sitt eget liv, skildret igjennom Banderas karakter. Hvilken nydelig måte å gjøre det på!