---

Ingress:

En aldrende Pedro Almodóvar har laget en film om en regissør som ser tilbake på livet sitt, og har med det laget en uhyre sterk film hvor rolleprestasjonene oser av kvalitet. Har du ikke noe forhold til Almodóvar fra før av, kan dette meget godt være en fabelaktig inngang til en særdeles viktig og velrennomert spansk regissør. Men det er ikke hans beste film, altså.

Anmeldelse:

Salvador Mallo (Antonio Banderas) er en regissør som står midt i et veikryss for fortid, nåtid og fremtid møtes. Filmen han følte ble ødelagt av en dårlig rolleprestasjon blir satt opp på Cinemateket 30 år etter at den ble sluppet, og han har ikke vært på talefot med filmens hovedrolleinnehaver siden den gang. Nå tar han et oppgjør med fortiden, både med skuespilleren, med sin barndom, med tapt kjærlighet og med en kropp som blir stadig mer forfallen. 

Jeg har aldri vært Pedro Almodóvars største fan, men jeg har sett noen av hans filmer og likt dem. Ikke elsket eller noe mer, altså. Likevel har jeg stor respekt for hans filmer og ser at han ofte gjør ting som ikke helt faller innenfor kommersiell film, men som havner godt plassert på utsiden av det folk flest ser. «Pain and Glory» er nok ingen film som vil falle i smak hos alle, selv om den ikke er spesielt sær eller annerledes. Det er nok tempoet, dynamikken og historien som jeg ikke tror er helt innertier for den gjennomsnittlige filmtitter.

«Pain and Glory» er en film som sier veldig mye uten å virke som om den har mye på hjertet. Det er ingen tung symbolikk som får hjernen til å gå i spinn mens den forsøker å analysere alt som skjer, men det er en film som gir et nydelig innblikk inn i hodet på en regissør som står foran en aldri så liten selvransakelse. Men i stor grad så er mye av æren for at det fungerer godt er mye grunnet hvor enormt godt Antonio Banderas spiller i filmens hovedrolle. Man kan egentlig se og føle at det er en mann som begynner å bli gammel, og som innser at han er i ferd med å bli gammel. Han spiller rollen med stor innlevelse, men han klarer også å holde såpass mye tilbake slik at han ikke overspiller. Det er for øvrig utrolig deilig å se Banderas i en nøktern rolle hvor han snakker sitt morsmål i stedet for at han spiller en engelsktalende Rambo-tøffing med spansk aksent.

Jeg trives godt i selskap med filmen og synes både historie og karakterutvikling er såpass interessante at jeg aldri kjeder meg. Almodóvar har regissert en lun og god film som ikke involverer det spektakulære. Filmen holder begge bena plantet på jorda og forteller en personlig historie hvor skuespillerne gjør mye ut av relativt lite. Det er en kunst å kunne lage en film som dette som klarer å holde en dramatisk nerve levende gjennom hele spilletiden. Filmen gjør det også svært så godt med tanke på at den ikke kommer til å føles utdatert. Dette er en relevant problemstilling hvor sykdom, alderdom og oppvekst er rotfestet i rollefiguren som Antonio Banderas spiller. Jeg tror nok fint jeg kan plukke frem denne filmen om 20 år og se den med enda mer relevante øyne og få enda mer utbytte av filmens hjerte og sjel. Det er akkurat på dette hvor Almodóvar er på sitt beste, og han er jammen ikke langt unna sitt aller beste med «Pain and Glory».