Arthur Fleck kjemper for å finne veien i Gothams polaristerte samfunn. Denne frittstående historien om en av de mest ikoniske skurkene innen populærkulturen har blitt et svært så dystert portrett, med strålende spill av Joaquin Phoenix som Jokeren.

Regissør Todd Philips går fra komedielettvektere som Due Date og Hangover-filmene og gjør helomvending i dette bekmørke, realismedrevne og slitsomme portrettet av The Jokers tilblivelse.

Arthur Fleck er i utgangspunktet en kar som jobber som klovn og stand up-komiker, men som grunnet en lang rekke kjipe hendelser ender opp med å tilte helt. Kanskje ikke så rart dog. Fremstillingen av Gotham er den hvor byen er i en tilstand av dørgende negative strømninger, som forurensning, søppelstreik, rotteinvasjon og hvor ”alle” menneskene synes å være noen drittfolk. I hvert fall i Arthurs øyne.

Og her er jo mye av senteret for historien. Arthur sliter mentalt og ser nærmest kun negative sider ved alt og alle. Innbilning, psykoser og depresjon har vært gjennomgående hele hans liv. Eller, som han selv sier – ”Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært glad og lykkelig...”.

Phoenix er med i nærmest hvert eneste bilde og scene, og det er lenge slik at man føler ting går litt på tomgang. Fremstillingen av hans psyke er for så vidt knallgodt skildret og spilt, med noen riktig så brutale scener, men det er etter hvert som man sitter og kjenner på filmens egen nedtynging av seg selv og at dette i perioder ikke gjør den så forferdelig interessant hele veien. Den er stort sett heller aldri skummel eller veldig spennende.

Joker er for øvrig heller ikke særlig dyp. Den kan virke slik, men vi får aldri dykket ned i hva som faktisk feiler ham, og igjen står nærmest kun en selvmedlidende psykopat som altså kun ser negativitet rundt hvert eneste hjørne, og som tar det veldig personlig. Arthur har dog gode sider også, og hans forhold til moren sin er et av disse, men hvor også dette ruster bort etter hvert.

Selv om Joker er noe så sjeldent som et seriøst karakterdrama av en tegneseriekarakter, er det lite som kan likne på tidligere filmatiseringer rundt det samme. Vi får likevel en del koblinger her, ikke minst til familien Wayne og lille Bruce, som vi jo alle vet skal bli Batman som voksen. Som et forstudium rundt hvordan Jokeren ble til en så innbitt galning som han ble, funker filmen veldig bra.

Dette er også en beundringsverdig film. Den klarer å koble seg opp i mot vår egen tid også, for det er selvsagt ikke tilfeldig at mye av handlingen og de dystre hendelsene kan minne skremmende om våre egne dager. Joaquin Phoenixs intense innsats gjør at man nesten vrir seg i stolen selv, for hans både psykiske og fysiske tilstedeværelse roper det så mye smerte av at det er slitsomt og overvære.

En del repeterende bruk av latter, anfall og scener som egentlig ikke sier oss så mye, blir litt ironisk nok noe som også tynger filmen selv litt ned. Det blir rett og slett litt for mye av det ”gode” i det lange løp, om man spør seg selv om historien ikke kunne blitt fortalt langt mer både engasjerende og kraftigere med et bittelitt mindre fokus på Arthur Fleck. Som karakterportrett er uansett Joker en spesiell opplevelse, og regissør Phillips har virkelig satt en helt ny standard for denne typen filmer nå. Så, hvilken karakter blir neste ut?