---

Ingress:

DC Comics har forsøkt å mane til kamp med Marvel Comics på filmlerretet, men samme hva DC Comics har forsøkt seg på har Marvel vært et par nummer for store. Men så forsøkte DC seg på å tone ned budsjettet og gå inn i en helt annen versjon av tegneserieadapsjoner enn de vi er vant med å se. Vi skulle endelig få lov til å se opphavet til Joker og få et dypdykk inn i sinnet på en av verdens mest spennende og elskede superskurker. ENDELIG oser det kvalitet av DC Comics.

Anmeldelse:

Arthur Fleck (Joaquin Phoenix) er en mislykket klovn og en mislykket komiker innen stand-up, som aldri gir seg. Målet er hans er å være gjest på det lokale talkshowet, og når noen filmer hans seneste opptreden på scenen, blir han et fenomen over natten. Men den mentale lidelsen, depresjonen og det faktum at alle ler av ham i stedet for å le med ham, gjør at noe ulmer i Arthur. Det er i ferd med å eksplodere og byen han bor i, Gotham City, skal snart få erfare hvem Arthur kan bli når han trer inn i rollen som sitt alter ego: Jokeren.

Få filmer har gjort meg mer spent enn hva «Joker» klarte å få til før den kom på kino. Jeg holdt meg, som alltid gjør, unna alle klipp og trailere og gikk til filmen med et åpent sinn. Buzzen rundt filmen hadde jeg selvfølgelig fått med meg og erfaringsmessig vet jeg at Joaquin Phoenix er kapabel til å gjøre strålende roller. Likevel kunne ingenting ha forberedt meg på transformasjonen som ble et faktum da han spilte hovedrollen som Jokeren – en av vår tids mest anerkjente superskurker. Og med et så stort ansvar som det er å gi liv til Jokeren på film, og de store skoene han hadde å fylle, var det grunn til å være spent på regissør Todd Phillips (best kjent for filmer som «The Hangover»-trilogien og «Old School») sin nyeste film.

Jeg trenger omtrent ikke nevne så mye om Joaquin Phoenix sin rolleprestasjon som ikke allerede er sagt. At han vant Oscar for beste mannlige hovedrolle er, i mine øyne, fullt fortjent da man sjelden ser skuespillere gå så langt for å bli i ett med sin rollefigur som det Phoenix gjør i denne filmen. Det minner meg egentlig mest om Daniel Day Lewis sine roller hvor han faktisk blir rollefiguren for å gjøre best mulig prestasjon. Nå vet jeg ikke om Phoenix gikk rundt (etter at kameraene ble slått av) og var Jokeren, men samme innlevelse og desperasjon i uttrykket hans er lett gjenkjennelig med hvor mye pay-offen blir. Vi sitter igjen med en overlegen rolletolkning langt utenfor normalen, noe som selvfølgelig gjør at filmen blir fantastisk bra.

Men Phoenix klarer ikke dette på egenhånd. Han får god hjelp av medspillere, manus, regi og ikke minst både lydklipp og musikk. Spesielt på lydfronten synes jeg filmen er helt fortreffelig, og på en helt fantastisk måte klarer lyd og musikk å gjøre at Jokerens psyke blir vrengt på utsiden. Dette gjør at vi føler hvordan Jokeren har det og samtidig holder vi avstand ved at vi samtidig får et innblikk i ondskapen og galskapen som bygger seg opp i ham uten at vi klarer å hjelpe. Det er vondt å se på, men det er også befriende at en superskurk-film tør prøve seg på noe såpass lite spektakulært (rent visuelt) og likevel treffe så godt. Man kommer ikke lengre unna «The Avengers: Endgame» enn denne filmen, og så treffer filmen likevel så godt som den gjør.

«Joker» er en film som har en bred appell, men den har en iboende motpol som gjør at det er vondt å se på både psykisk og fysisk og dermed også gjør at det ikke er en film for alle. Men bare for å få ting på det rette, så er dette en film som bør sees. Om ikke for din elsk for superhelter, superskurker, tegneserieadapsjoner, Marvel eller DC, så bør du se den fordi den tar opp vonde og vanskelige temaer og knytter det opp mot en popkulturell figur som har sementert sin posisjon i filmverden gjennom flere strålende tolkninger tidligere. Joaquin Phoenix er den beste Jokeren til nå, med Jack Nicholson og Heath Ledger på delt andreplass.

Om du ikke har sett «Joker» ennå, har du en real godbit i vente. Dette er så nærme intens perfeksjon som man kommer, og det er en film som lett kan og bør ses flere ganger – om helsa tåler det.