På en avsidesliggende øy jobber to fyrvoktere som mer og mer begynner å miste grepet om virkeligheten. Er det isolasjonen som etter hvert setter sitt preg på dem, eller er fyrhuset hjemsøkt av onde krefter? Når det også kan virke som de to hver for seg sitter på egne hemmeligheter, blir de sakte men sikkert drevet til vanvidd.

Regissør Robert Eggers tilførte sin egen lille personlige vri og stil til skrekkfilmgenren tilbake i 2015 med sin særegne The Witch. I hans andre spillefilm fortsetter hans unikhet å skinne igjennom, samtidig som The Lighthouse også er skamvakker, opprørende og imponerende laget.

I denne karakterfattige historien spiller Willem Dafoe den litt eldre og erfarne fyrvokteren Thomas Wake som får hjelp av den nye medhjelperen Thomas Howard for en fire ukers periode alene på denne svært værutsatte øde øya. Det går ikke lange tiden før de to karene både hater og sliter seg igjennom alle gjøremålene med å holde fyret i gang. Etter hvert viser det seg altså også at deres bakgrunn er en anelse mystisk, samtidig som stedet gjør dem både sinte, mildt sagt forvirrede, skremte og til slutt riv ruskende galne.

Dafoe er helt eminent i rollen som den værbitte sjøulken av en erfaren alfamann, som kanskje skal vise seg å ikke være så erfaren som den skrytende kjeften hans skal ha det til. Den yngre Pattinson gjør karrierebeste til nå i en imponerende tolkning av en ung mann som gradvis går igjennom fysisk og mental forvandling der han bruker hele følelsesregisteret, og enda litt til, med bravur!

The Lighthouse er vanskelig å forklare, uten å røpe for mye. Filmen er som et sort/hvitt mareritt som innhylles av møkkalukt, saltvannssprut og eksploderende følelser som mer og mer insisterer på å måtte komme ut. Det audiovisuelle unike uttrykket med lys, skygge, mørke (filmen er i nydelig sort/hvitt), lyder og musikk, er så fabelaktig sammensydd at man regelrett kjenner lukten av og smaken av møkk, dritt, saltvann, promp, piss og det som verre er når disse gubbene går igjennom marerittet sitt.

Samspillet mellom Dafoe og Pattinson føles fantastisk godt og dedikert, mens vi som seere kjenner stresset vokse i oss, i takt med at mennenes tilstand går fra verre til verst igjennom grepene regissør Eggers så mesterlig bruker og serverer oss!

The Lighthouse er spekket med en uggen, ekkel og marerittaktig atmosfære, som en krysning mellom Hitchcocks Fuglene, en Lars von Triersk psychothriller ála Antichrist, et mørkt surrealistisk gotisk mysterium, ispedd en god dose galskapsmørk humor. Dette resulterer i en film(opplevelse) man ikke nødvendigvis vil like og hjertelig omfavne, men mer motvillig må innrømme er fabelaktig dyktig laget! En film langt i fra for alle, men en type film alle burde oppleve.