( + )

Vi skal til 1890-tallet og besøker fyrtårnet på den vesle øya utenfor New England. Dit går to menn i land. Deres oppdrag er å vedlikeholde og drifte fyret i fire hele uker. Det etableres et hierarki på fyrøya der fyrvokter Thomas Wake, setter assistent, Ephraim Winslow, til alle de mindre kjekke og minst tekniske jobbene på fyret. Selv styrer Thomas fyrlykten og gir ikke Ephraim adgang der. Stemningen blir dårligere og dårligere mellom de to og det blir ikke bedre av all spriten som fortæres. Det skal også sies at brakkesyken kommer til de to og de får etter hvert problemer med å skille på virkeligheten og hva de bare ser for seg…

Mitt første møte med filmskaper Robert Eggers var gjennom den fantastiske skrekkfilmen The Witch fra 2015. Som oppkjøring til Nosferatu, ser jeg de manglende filmene til Eggers, og jeg starter med The Lighthouse. Jeg har hørt at mange har sagt mye forskjellig om The Lighthouse, som at den er forvirrende, kjedelig og traust, men andre igjen har sett på den som genial og altoppslukende. Derfor var jeg veldig spent på hva som ville møte meg. Det som i alle fall er sikkert er at The Lighthouse er en svært særegen og kompromissløs film, skapt av en filmskaper som skiller seg kraftig ut i det typiske Hollywood-landskapet.

Dette begynner med mystisk musikk og et skip som kommer ut av tåken. De ser et fyrtårn i det fjerne. To karer når øya med det lysende fyret med litt lys ute. Rollefigurene ser ut som menn på eldre bilder fra slutten av 1800-tallet. De har et seriøst uttrykk i ansiktet. Det snakkes også svært lite og det første ordet blir vekslet 7 minutter inn i filmen. Ellers har filmen en nærmest hypnotisk kraft på meg. Historien fortelles i et landskap der du aldri er sikker på hva som er drøm og hva som er virkelighet. Du får servert et svært uhyggelig drama der skuespillerne virkelig får skinne med sin sterke tilstedeværelse. Willem Dafoe og Robert Pattinson er et supert team og gjør utsøkte roller som oser av fakter og uttrykk fra eldre tider da drukne sjøfolk rulet verden.

Robert Eggers har forfattet manuset sammen med broren Max. Historien som fortelles er ganske spesiell, og skrus til utover i verket, sammen med uttrykket i filmen. I front for filmen får du de to karene og fyrtårnet, som tar like stor del i historien og spotlighten. Det er litt kult at du ikke vet helt hvem av de to, historien fortelles fra. Derfor er det ikke lett å bli klok på om det er den ene, den andre eller begge to som har tørnet. Det som i alle fall er sikkert er at de to er totalt avhengig av hverandre for å jobbe på fyret, selv om de egentlig ikke tåler trynet på hverandre. Noe som betyr at dette kan bli noen lange og slitsomme fire uker for de to erfarne arbeidskarene, der en viser seg å ha mer i kjeften enn erfaringen først tilsier. Det er også et fandenvolsk humorkrydder som setter en spiss opp inntrykket.

Filmen er skapt i ‘sort og hvitt’, på samme vis som i The Witch, og med samme filmfotograf, Jarin Blaschke, i spissen for det vi ser. Det er sparsomt med lyssetting og filmen er preget av et veldig klassisk film-noir-uttrykk, med et nærmest kvadratisk skjerm-format som gjør alt vi opplever svært klaustrofobisk, både i bildet, og som ellers på den vesle fyrøya. Det hele er skutt i 35 millimeter og har et nærmest superklassisk stumfilmaktig look på bildet. Det er litt sparsomt med musikk i filmen. Du hører for det meste bare lydene fra fyret, de som jobber der, vinden og tåkeluren som uler og ellers havet som pisker mot land eller fugler i havgapet. Men noe mild, mystisk og grøssende filmmusikk spilles i overgangene og mellom samtalene.

Konklusjon
Alt i alt leverer dette varene. Robert Eggers viser seg som en eksepsjonell filmskaper og klarer å følge opp The Witch. Som i The Witch klarer han å vise noen av de samme kvalitetene. Dette går også tilbake i tid og har det solide dramaet i bunn, iført solide skrekkelementer i verket. Musikken kryper litt under huden på deg og dette føles nesten litt som en feberfantasi sammen med bildet når alt stormer som verst. Fotoet er gjennomført styggvakkert og er som en drøm å se.

Det gjør at filmen føles skikkelig klassisk, tvers gjennom, med både lyssetting, skygger og mørke. Likevel er ikke dette en film for alle. Til det er den så langt fra typisk Hollywood som man kan komme. Filmen føles like kunstnerisk som David Lynch, men med en helt annen sammensetning og mer gyllent bakoverblikk i filmhistorien til de store klassikerne i sort-hvitt-alderen og med en bisarr sammensetning ut ifra klassiske bilder. Det er lite action i filmen, men det er den krypende stemningen som gjør alt for meg i filmen.

Her dyrkes det sære, i en historie der man mildt sagt blir forvirret. På mange måter minner dette litt om en kunstnerisk miks av en Lars Von Triers Antichrist og den surrealistiske forvirringen i Martin Scorseses Shutter Island. Liker de mange dryppene av skrekk underveis i filmen i noen urovekkende sekvenser mellom slagene og kan minne litt om skrekken i nettopp Antichrist, med tentakler, havfruer og annet grøssende uhygge som gjør at man vrir seg i stolen. Jeg elsker samtidig og særheten i blandingen og det kunstneriske preget på filmverket. Det gjør at jeg føler jeg vil ha mer av Eggers og gleder meg allerede til å fortære hans neste film, ‘The Northman’ fra 2022.

[ Jeg leide filmen på streaming på Prime ]