---

Ingress:

En familie på fire bor i en nedslitt kjellerleilighet hvor utsikten begrenser seg til en liten glipe ut mot en bakgate. En dag får sønnen i familien plutselig en gyllen mulighet for en vei ut av elendigheten, og familien griper sjansen, med begge hender!

Anmeldelse:

Historien om denne sørkoreanske familien er innom så mange genretrekk og stemninger at man gir opp å telle et stykke uti filmen. Her er sosial kritikk, satire og parodi, komedie, alvorlig drama, thriller, skrekk og en dæsj smak av voldelig hevnepos, alt blandet til en godtepose av en film som aldri slutter å overraske. En sjeldenhet i dag bare dét, si!

Dette er en film som absolutt ikke burde få gjenfortelt handlingen, noe undertegnede derfor heller ikke skal gjøre. Vik for all del også unna traileren, om du vil ha best mulig utbytte av historien. La oss bare si at regissør Bong Joon-Ho sin fabel om oss mennesker er så gjennomarbeidet, velskrevet og innholdsrik at man stort sett sitter som klistret i over to timer og bare lurer på hva filmen skal slenge i mot oss rundt neste sving.

I en verden hvor genretrekk og opptråkkede filmatiske stier stort sett rammer inn over 90% av spesielt kinofilmene vi har tilgang til, er derfor Parasitt en opplevelse på flere plan enn kun på det rent underholdningsmessige.

Underveis er det som om hjernen vår må jobbe et hakk ekstra, blant annet ved å gjøre noe så banalt selvfølgelig som å følge med, faktisk lese teksten (spesielt siden det ikke er engelsk tale), men selvsagt også fordi man altså ikke nødvendigvis aner hva som skjer i neste scene og følgende blir sugd inn i filmen på en unik måte.

Her er det flust med situasjoner og tematikk hvor manusforfatter og regissør Ho kunne tråkket i klisjésalaten utallige ganger, men hvor lite overforklares, overdrives eller fremstår som noe særlig annet enn bare knakende godt skrevet, regissert, spilt og som helhet formidlet.

Karakterene er passe karikerte, men ikke overdrevet, slik den nesten garantert kommende amerikanske remaken kommer til å være (ja, du leste det først her, på Filmfront.no, husk dét!). De er også nemlig ganske menneskelige, og underveis ser vi mennesker man både liker og ikke liker, beundrer men også ler av, enten de er dumme og naive, eller bare utspekulerte og kyniske. Slik vever Ho inn mange sentrale essenser av hvordan vi mennesker er, inkludert moderne teknologi, hverdagssituasjoner, familiedilemmaer, og annet. Følgende er det selvsagt masse å relatere seg til og kjenne seg igjen i for oss publikummere.
Parasitt forteller på én og samme gang så mange ordtak og klassiske sider om oss mennesker at man føler det er et overhengende raseportrett som kan ha vært hele filmens baktanke og motivasjon. ’Nød lærer naken kvinne å spinne’, ’man høster som man sår’, ’mye vil ha mer’, liv og lære, samt essensen av karma, har sjeldent føltes så passende som over en film som dette. Som noen parasitter lever vi på hverandre, enten indirekte eller langt mer direkte, men samtidig får vi da også ofte som fortjent.

Parasitt har fått hele 6 Oscar-nominasjoner, noe som er svært sjeldent for en ikke-amerikansk film. La oss håpe den også får som fortjent der i gården og også stikker av med prisen for ’beste film’, noe som i så fall blir historisk. Fra før av har den sikret seg Gullpalmen i Cannes, samt Golden Globe for ’beste film’. Skal du bare se én film på kino i år, ja så se for guds skyld Parasitt!