Det utenomjordiske, blå pinnsvinet Sonic må flykte fra hjemplaneten sin og søker tilflukt på Jorda. Hans evner med å løpe i supersonisk hastighet er det nemlig flere som vil ha tak i, og når også den onde Dr.Robotnik får snusen i fartsfantomet, må Sonic og kompisen Tom ta aksjon!

Filmatiseringen av spillfiguren Sonic the Hedgehog har vært snakket om i årevis, men er altså først blitt til film i det herrens år 2020. Karakteren, som så sitt lys i SEGA-spillet med samme navn helt tilbake i 1991, fikk en lite positiv tilbakemelding i fjor da den første traileren ble sluppet. Grunnen var utformingen og utseendet til Sonic. Resultatet i den ferdige filmen er heldigvis blitt bedre enn den første versjonen, men lider tydelig under å ikke ha samme animasjonsmessige kvalitet som det beste innen genren av vår tid.

Selve Sonic er med andre ord ikke akkurat det beste ved denne filmen. Han ser glatt og ”plastisk” ut, og mangler fylde, stofflighet og en visuell gjengivelse som gjør at han ser overtydelig pålagt ut der han ikke blander seg med omgivelsene slik virkelig god animasjon og CGI får til. Hvorvidt dette skyldes forandringene som ble tatt etter den katastrofale førsteversjonen vites ikke, men det føles veldig sannsynlig at penger og ikke minst tid har spilt mye inn her.

Da er det heldigvis andre sider ved denne filmen som funker langt bedre. Som karakter er nemlig Sonic både sjarmerende og lett å like. Manus, humor og sjarm er nemlig filmens beste og mest vellykkede kort, hvor forsøkene på å være morsom faktisk fungerer her, i motsetning til mye liknende påklistret og overtydelig humor i liknende filmer. Forholdet mellom Sonic og politibetjent Tom, spilt av James Marsden, er dessuten av det mer sjarmerende og sympatiske slaget, noe som gjør at de to blir herlige som ankersentrum.

Jim Carreys rolle som den hissige og egoistisk fremstormende Dr. Robotnik passer ham ypperlig, og det er mye i manuset hans og fra Sonic selv at de morsomste replikkene kommer fra. Her er også bakt inn mange pop- og filmkulturelle referanser med en god balanse barnslig og mer voksen humor.

Filmen er i det hele tatt veldig lite selvhøytidelig, noe som gjenspeiles i manus, energi og i en herlig stemning. Handlingen foregår dessverre 95% på Jorden, noe som gjør at vi får se lite til universet Sonic kommer fra, og som jo også er mest kjent fra spillene, men en garantert oppfølger vil forhåpentligvis utforske slikt mer, for legger man til mer av Sonics originale univers, kan dette bare bli enda bedre som underholdning.

Filmatiseringen om det lille lynkjappe pinnsvinet Sonic imponerer ikke direkte. Filmen mangler de virkelig storslåtte scenene man husker i ettertid, og delvis på grunn av dette, samt Sonics visuelle utførelse, føles produksjonen også litt ”billig”. Direkte kjip blir opplevelsen derimot ikke, for til det er den nemlig også både sjarmerende, morsom og såpass godt grunnet i karakterene at underholdningsverdien kommer godt utav det hele.