Leiesoldater truer Kongos landområder. Innfødte blir omgjort til slaver og dyrelivet drept for handelens skyld. Ikke nok med det, Tarzans store kjærlighet, Jane, blir også kidnappet av den belgiske kapteinen, Leon Rom. (Introduksjon lånt av KrisM).

Historien om Tarzan er nok velkjent for de fleste, dette er ikke den første filmen som er laget om ham. Helt siden 1918 (!) er det produsert filmer om mannen. Tarzan er i utgangspunktet basert på en karakter som først figurerte i bøker som Tarzan of the Apes fra 1912, skrevet av Edgar Rice Burroughs. Så dette er ikke akkurat noen ny franchise, men en karakter som allerede har mye historie i populærkulturen.

Jeg er nok ikke verdens største Tarzan-fan personlig, noe som medførte at jeg ventet til den havnet på Netflix før jeg så den, men forventningene var like fullt temmelig høye. Dessverre, for min del, så ble ikke disse forventningene innfridd.

Dette havner i en kategori jeg ofte kaller "dette er for enkelt...". Med det mener jeg filmer hvor helten møter motstand, men han overkommer ethvert hinder nærmest med en eneste stor selvfølge. Han blir liksom ikke slått tilbake på noe vis, for så å bli riktig forbanna og lage skikkelig vei i vellinga. Det kan ha noe med å gjøre at jeg er mer fan av antiheltene - de som "tilfeldigvis" hjelper den rette saken, men av helt andre grunner. Blir det for squeaky clean - så sperrer det litt for meg. Som Anthony Bourdain sa en gang - "I like a bit of filth".

Hva rollelisten angår, så er hovedrolleinnehaveren Alexander Skarsgård fryktelig skuffende. Fra å være strålende i True Blood, så er han grusomt anonym som Tarzan - det er ETT ansiktsuttrykk gjennom hele filmen. Heldigvis så reddes det inntrykket inn litt via Samuel L. Jackson og Christoph Waltz. Jackson hører med i kategorien "når han blir forbanna, så blir Geir til en liten skolegutt", og jeg ELSKER det. John Goodman er for øvrig i samme kategori. Waltz er i samme kategori som f.eks Powers Boothe - å være skurken i filmen har noe han meget trygt kan notere øverst på sin CV.

Manuset og replikkene blir ganske ubetydelige og tomme - inntrykket mitt er at skuespillerne her har fått fryktelig tynne greier å jobbe med. At skribentene Adam Cozad og Craig Brewer ikke akkurat har gjort seg flid med materialet, og her burde de hatt mye inspirasjon å hente fra både film- og litteraturhistorie. Noe som egentlig er merkelig, spesielt for Craig Brewer som har skrevet og regissert den strålende filmen Black Snake Moan.

Det kan hende at denne filmen hadde gjort seg bedre på kino på det store lerretet, med skikkelig surround-lyd og hele pakka. For den virket fryktelig svak på Netflix med min 50" plasma og et relativt rimelig surround-anlegg. 

Jeg triller dessverre en toer på terningen, men jeg legger til at det her er ganske vanskelig for meg å holde meg noen lunde objektiv for dette var en film jeg hadde høye forventninger til og ble skuffet. 

Sånn for ærlighetens skyld...