Leiesoldater truer Kongos landområder. Innfødte blir omgjort til slaver og dyrelivet drept for handelens skyld. Ikke nok med det, Tarzans store kjærlighet, Jane, blir også kidnappet av den belgiske kapteinen, Leon Rom.

At film er best på kino, stemmer godt i dette tilfellet. Denne adapsjonen av klassikeren om Tarzan, tar seg godt ut på et stort lerret og dundrende høyttalere. Filmskaper David Yates, har fanget noen fantastiske landområder på film. Her er det tåkete sletter, fjell og fossefall og dype jungler. Ved bruk av flyfoto og godt kameraarbeid, er alt fra dyreliv til solnedganger vel gjengitt.

Men disse momentene er jo kun bakteppet til denne velkjente historien. I utgangspunktet var det litt tvilsomt at en halvnaken kar skulle slenge seg rundt i jungelen på film. Men det fungerer så godt allikevel. Mye fordi vi får små glimt fra Tarzans oppvekst, historier om hva som førte til legenden. Dette er rørende øyeblikk, inkludert tap av familie og nye bånd med natur og dyr. Vær godt forberedt på rørende scener og sterke sekvenser.

Alexander Skarsgård er flat i hovedrollen som helten. Det er som om han ikke har en eneste emosjon i løpet av hele filmen. Men det ødelegger ikke en ellers mektig opplevelse. Alt omkring skuespilleren fungerer så godt. Christoph Waltz er som alltid, fenomenal som skurk. Margot Robbie gir oss en Jane som er alt fra den tradisjonelle, hjelpeløse kvinnen i nød. Og Samuel L. Jackson er jo en skuespiller som løfter enhver film han er med i.

Handlingen fungerer i denne filmen. Det er sørgmodig å se hvordan innfødte blir slaktet og mishandlet. Og dyr som blir jaktet til fordel for ressurser, er også hjerteskjærende. På toppen av alt dette, er det jo den klassiske konflikten om kvinnen som må reddes, men dette fungerer og er serverte på en spiselig måte.

Kampsekvensene er også stilige. Det er intet nytt under solen her, men en ordinær blanding av sakte-film og veksling av kameravinklinger. Dette tar seg godt ut. Åpningssekvensen må nevnes, der innfødte møter på belgiske soldater. Og Tarzans kamp med en gorilla må også trekkes frem.

Filmen fører også en god bruk av humor med velplasserte replikker, mye takket være Samuel L. Jackson. Sånn sett er ikke tonen for alvorlig. Og musikken, den er absolutt nydelig. Musikken står Rupert Gregson-Williams for, broren til anerkjente Harry Gregson-Williams.

Det eneste å utsette på i denne filmen, er nok hovedrolleinnehaveren, og i tillegg, finalen. Den skuffer rett og slett. Alt annet i filmen bygger opp til en episk konklusjon, men slik blir det ikke. Animasjonen er stort sett svært god. Dyr ser ekte ut og er omtrent umulig å skille fra fiksjon. Men til tider, kan noe av slengingen fra gren til gren, se tydelig dataanimert ut.

Konklusjon

The Legend of Tarzan er fantastisk. Dette er en film som er vel verdt å få med seg på kino. Her er det tårer, latter og spenning om hverandre. Alt regissert til å være en skikkelig toppfilm, bortsett fra en eller to lyter underveis (Omtalt ved SF Kino)