Alvebrødrene Iver og Balder lever i en magisk verden og versjon av vår egen, men hvor magien i stor grad har forsvunnet fordi skapningene der har glemt sine magiske evner. På Ivers 16-års dag får brødrene imidlertid en tryllestav som deres avdøde far har holdt av til dem. Sammen med en magisk formel kan staven bringe faren til live igjen, men bare for én dag. Guttene må legge ut på en helt spesiell reise hvor uventede farer og magiske øyeblikk venter.

Pixar finner ikke opp animasjonshjulet med sin siste film. Derimot går de et steg videre med genren, ja rett og slett fremad, med en tematikk og tidsriktighet som virkelig sjarmerer og fenger.

Den noe smått rotete og dialogtunge historien kan i lengden oppleves klassisk barnefilmmasete, men hovedlinjene i historien og utviklingen står seg til slutt igjen med bravur!

Pixar sine filmer har stor sett alltid hatt noe ekstra vektig på hjertet, noe som har vært med på å heve dem over det meste annet innen animasjonsgenren. Fremad er ikke mest interessant rent animasjonsteknisk, der den for all del ser knakende fin og fargerik ut, men der den altså mer treffer blink med sin tematikk. Regissør Dan Scanlon, som også laget Monsteruniversitetet (2013), har visstnok basert historien på sin egen barndom hvor han mistet faren som 3-åring.

I en tid hvor gutter (og menn) fremheves som samfunnets tapere, er det nærmest rørende å se at Pixar tar på seg ansvaret de også har med å formidle viktige saker og tidsriktige temaer igjennom sitt popkulturelle ansvar. Historien om Iver, som aldri fikk møte faren sin før han selv ble født, fokuserer på viktigheten av å ha en far, et mannlig forbilde, samt forholdet mellom to brødre.

På veien mot å gjenskape sin far, bare for å få sett ham én eneste gang i live, finner brødrene også frem til hverandre og såpass mye annet at man kan bli blank i øynene av mindre.

Det skal også fremheves at karaktergalleriet, humor og et fengende tempo i stor grad virkelig treffer blink, samtidig som at fokuset på guttene på ingen måte gjør det vanskelig for også jenter å henge med og engasjeres. Som animasjon føles Fremad litt som en krysning mellom Toy Story-filmenes sjarm, hjertevarme og godhet, blandet med humoren, snålheten og mangfoldet til Zootopia/Zootropolis.

Tilbake står en film som går rett i hjertet, som føles både moderne riktig, og ikke minst viktig. Den skyr heller ikke unna triste og smertefulle sider med livet, men tilfører dette med en ærlighet som langt mer feige filmer ville skydd unna. Pixar løfter frem gutter som noe annet enn stereotypiske enkle karakterer og fortsetter dermed å være både aktuelle og underholdene. En helt uvurderlig kvalitet innen dette landskapet!