Det er lett å gjenta seg selv med lovord når man snakker om Pixar hver gang de kommer med en ny film. Deres nyeste film «Fremad» vil nok ikke bli husket i like stor grad som de aller sterkeste Pixar-filmene, men det finnes likevel mye som gjør at denne animasjonsfilmen også innehar stor gjensynsverdi. Hadde de bare klart å drysse enda litt mer eventyr i bollen, kunne man lett blandet sammen dette til en fabelaktig film.

I en verden hvor magi en gang var et velkjent fenomen, bor brødrene Ian (Tom Holland) og Barley (Chris Pratt) sammen med moren sin Laurel (Julia Louis-Dreyfus). Når Ian fyller 16 år kommer moren med en overraskelse som hun har ventet med å gi helt siden faren til guttene døde før Ian ble født. Gaven består av en stor dose magi som gjør at farens deres vil eksistere et helt døgn før han blir borte igjen. Men under tryllingen skjer det noe galt som gjør at faren kun blir halvt fremkalt (altså kun fra livet og ned), slik at guttene må ut på et eventyr for å klare å faren helt tilbake innen 24 har gått.

Det føles nesten rart å klage på at en film som inneholder alver, drager, magi, kentaurer, enhjørninger (og mye mer) faktisk sliter litt med å levere et skikkelig eventyr. Våre to hovedrollefigurer drar i tillegg ut på en ferd hvor de (og vi) blir kjent med en større del av universet som filmen viser frem, men likevel så synes jeg det mangler litt ekstra dryss av eventyr til å gjøre dette helt spektakulært og minneverdig. Noe av feilen kan nok ligge hos filmens evne til å gjøre det meste litt for trygt og familievennlig, slik som at enhjørningene er blitt som rotter i væremåten og den fryktinngytende dragen manifesteres på en litt dempet måte. Jeg skulle heller gjerne sett at regissør Dan Scanlon våget å gå enda lenger slik jeg følte han mestret det gjennom den særdeles gode «Monsters University». I «Fremad» holder han litt igjen og våger ikke å gå det ekstra steget ut i det universet som filmer holder til i. Nesten litt som hos filmen «The Good Dinosaur» hvor man hele tiden føler noe uforløst hos filmens potensial.

«Fremad» er likevel en film som fungerer meget godt. Jeg så filmen med min eldste sønn på 9 år og vi humret og lo opptil flere ganger før vi begge ble truffet av den emosjonelle slutten – i beste Pixar-ånd. Den serverer menneskelig tematikk som er pakket inn en verden og et par rollefigurer som gjør det hele mer fordøyelig for det yngre publikum, men om man preller av de ytterste lagene så ser man kjernen i det som gjør at Pixar til stadig oppnår høy status hos filmkritikere rundt omkring i hele verden.

En animasjonsfilm som serverer humor, glede, en dose med tristhet, eventyr, konflikter og spenning er egentlig akkurat det man trenger, men når Scanlon ikke fyrer på alle kanonene blir ferden mellom akt 1 og akt 3 litt skuffende. Det er jo så mye mer de kunne gjort med figurer de møter på og magien som blir presentert i innledningen. Likevel blir det ikke et grandiost eventyr, men derimot kun bare et eventyr. Et helt OK eventyr med elementer som gjør at terningkast fire føles helt perfekt. Det er altså en fin og god film som kunne vært enda bedre om den utforsket mer alt det som befinner rundt hovedrollefigurene.