Et langt vertikalt fengsel med kun én celle per etasje, er hverdagen for de innsatte. Det er to mennesker i hver etasje, og hvor det kun én gang om dagen kommer en matplattform igjennom rommet som de har to minutter på å spise fra. Problemet, og det moralske utgangspunktet, er at jo mer de øverste etasjene spiser, jo mindre er det igjen til folkene under. Hvor mange etasjer nedover det er i dette fengselet, er det derimot ingen som vet, og følgende blir det selvsagt langt verre å bli satt inn i rom nr.146, enn i rom nr.5.

Handlingen er satt til en dystopisk fremtid, hvor mangelen på ressurser og mat gjør at man frivillig kan tilbringe tid her inne, i bytte mot å stige i de sosiale gradene utenfor, få en jobb, eller høyere sosial posisjon. Hovedkarakteren Goreng er en slik kar. Han våkner opp på nivå 18, og oppdager bygget og rommenes struktur med kun 20 kvadratmeter og et stort hull i midten hvor matplattformen kommer ned to minutter i døgnet.

Vel... handlingen i seg selv er sær og spesiell nok. Utførelsen er pen og minimalistisk, og med et manus og tematisk budskap som dekker alt i fra religiøse og bibelske proporsjoner, til menneskeetiske og moralske dilemmaer. Andre stikkord er overlevelsesinstinkt, empati, etikk og solidaritet. Her går det etter hvert i den sterkestes rett. Hvem som holder mest ut. Hvem som klarer å lide seg igjennom et dårlig nivå. Hvem som orker å drepe hverandre, for så kanskje også å spise sin medinnsatt.

Som du kanskje skjønner blir Hullet etter hvert stadig mer og mer brutal og grotesk. Filmen har ikke fått 18 års grense for ingenting, og tankene tilbake på de liknende Saw-filmene kommer stadig tilbake her underveis.

I stil og form føles dette spanske marerittet som en krysning av en mer kommersiell torturell dystopisk thriller, og en mer kunstnerisk dyperestikkende tematisk beretning om oss mennesker. Selv om filmen varer i bare halvannen time, kan den fort virke lenger grunnet sine tidvis langsomme og dialogtunge scener, og det faktum at handlingen stort sett bare foregår i disse cellene.

Det er imidlertid mange twister innimellom her, slik at filmen aldri blir direkte kjedelig. I lengden blir den dog litt tung, høytsvevende og ender opp med å kreve litt av seeren i hva forståelse og deltakelse angår. Her er mye både skjult og mer åpenbar kritikk og satire over oss mennesker. Åpenbart. Filmen blir derfor hakket tyngre enn mer generell skrekkunderholdning er, og vil slik dele sitt publikum i to. Slutten kan også være gjenstand for en god diskusjon, etter at man har sett den. Som særegen film, filmteknisk som tematisk, og hvor groteske og menneskeetiske dilemmaer med noe på hjertet står sentralt, spesielt á la den første Saw-filmen, er nok denne spanske godbiten noe for dem som måtte føle seg tiltrukket av slikt.

(Hullet / The Platform kan streames på Netflix)