---

Terningkast:


Ingress:

Så var den her. Endelig. Etter utallige Corona-utsettelser. Christopher Nolans meget omtalte, forhåndsforventingshøye og av mange spådd til å bli verdenskinoenes reddende engel i dette herrens år 2020. Om den kommer til å redde kinoen som institusjon og kulturarena er heller tvilsomt. At den likevel bør sees av så mange mennesker på denne planeten som mulig, er imidlertid noe helt annet og sant!

Anmeldelse:

Hvorfor? Jo altså... ikke bare for å være med på å redde kinoen, men også fordi Nolan med Tenet har skapt et på lang vei uforglemmelig filmteknisk mesterverk av en film. Opplevelsen av å se en slik monsterfilm på kino er en opplevelse på lik linje med en heftig berg- og dal bane. Som å hoppe i strikk i en kinosal. På sitt beste, i det minste. Og ja, også brukes Oslo og blir nevnt minst 30 ganger i filmen. Ikke dårlig, bare dét.

Dessuten vil historien i Tenet også by på utfordringer hjernen din vanligvis ikke er i nærheten av å få når du ser ”vanlig” film. Historien er så intellektuelt krevende, tematisk utfordrende, og så eksistensielt forvirrende at man kan bli sprø av mindre.

Hvis du var blant dem som følte deg dum i hodet etter å ha sett Nolans Inception (2010) og Interstellar(2014), ja så kan du glatt gange Tenet med 10 i vanskelighetsgrad.

Undertegnede skal ikke en gang forsøke seg på å gjenfortelle filmen og historien, den må oppleves på egenhånd, men la oss bare si at her er det internasjonal spionasje, agentvirksomhet, tidsreising og evolusjon med i bildet, i skjønn forening. Som en blanding av James Bond, Mission:Impossible og Fast&Furious, blander Nolan en heidundrende spekket actionreise i tid og rom som går fra en råkul og heftig åpningsscene til å eskalere, ja... nærmest alle tenkelige og utenkelige veier.

John David Washington står i forsetet som nettopp ”The Protagonist”, frontmann og en amerikansk agent som må igjennom ild og nær dommedagsalvorlige hendelser i sitt forsøk på å stoppe en ravende gal russisk kar, spilt av Kenneth Branagh. Sistnevnte er nemlig i besittelse av noe som er langt farligere enn selv en atomkrig, ja noe som kan forandre både fortid, nåtid og fremtid - nemlig evnen til inversjon og manipuleringen av tid og rom.

Kvantefysikk og misbruk av tingenes tilstand byr videre på en lek med også det filmatiske tid og rom, en narrativ reise som Nolan selvsagt er kongen av, som også oppvist i flere av hans tidligere filmer, helt tilbake til gjennombruddsfilmen Memento i 2000.

Som om ikke tematikk og strukturen i filmen er vanskelig tilnærmelig nok, er det heller ikke mange karakterene å bli glade i her. Et annet trekk ved Nolans filmer er dette iskalde, på grensen til karikerte og emosjonsløse karaktergalleriet som det er vanskelig å føle noe for. Absolutt verst ga dette seg uttrykk i hans forrige film Dunkirk, hvor mangelen på personer å virkelig bry seg om, nærmest ødela halvparten av filmens potensielle slagkraft.

Også i Tenet er det bare tidvis at vi ”bryr oss”, at vi virkelig blir revet med. De mange svært episodiske scenene, som hopper fra det ene storslåtte scenarioet til det andre, gir en opphakket fortelling i seg selv, og når karakterene sjeldent verken trekker på smilebåndet, får vondt, gråter en skvett eller slår av en setning vi faktisk forstår innholdet i, ja så er det jo begrenset med emosjonell kobling det oppstår mellom disse og oss publikum.

Tilbake til det filmatiske som Nolan leker seg med, blir man også mange ganger forvirret og usikker på ting. Det er eksempelvis haugevis av logiske brister. Brister innenfor det filmatiske universet som føles mest beleilige for bare å kunne valse fremover med scener som skal imponere oss. Selvsagt skal man ikke ta en slik film dørgende seriøst, men den legger jo selv mange ganger tung logikk rundt tid og rom til grunn for hele sin egen historie. Samtidig gir den altså også en lang marsj i det samme både her og der. Forstå det den som kan.

Det er med andre ord vanskelig å innta en totalt overpositiv holdning til denne opplevelsen, til det er filmen altså alt for forvirrende, iskald og emosjonsflat, og følgende mangler den disse vesentlige sidene som ville gjort den til et absolutt mesterverk. Det er videre også slik at tvilen ikke nødvendigvis blir Tenet til gode. Den forvirrende og skyhøyt over hodet-historien blir også vanskelig å vite om faktisk er genialt skrevet, fra start til slutt, eventuelt om den ”bare” også er god på å skjule alle sine hull og brister. Ironisk nok blir det derfor også Nolans intenst vanskelige historie, tematikk og begrenset tilnærmelige karakterer, som også trekker filmen(e hans) litt ned.

Men likevel, hvorfor er Tenet så bra, og ikke minst – hvorfor er den skapt for kinolerretet? Christopher Nolan leker seg (igjen) med filmmediet på en måte som ingen andre filmskapere i dag gjør. Han utfordrer kjente og vanlige narrative strukturer, gir oss en alternativ virkelighet, og en påfølgende opplevelse helt utenom det vanlige, hvor storslagne scener kommer til sin rett på det store kinolerret. Tidsflettingen er, om den er aldri så forvirrende og vanskelig, tidvis enormt imponerende og gir filmen flere aha-øyeblikk som tenderer til frysninger på ryggen. Manus og historie må være enormt gjennomarbeidet og innfløkt, og sammen med et rått lydbilde og musikk av den Oscar-vinnende (Black Panther) svensken Ludwig Göransson, blir Tenet uansett en heftig opplevelse du vil oppleve på kinolerret, og ikke hjemme på Netflix og tv-en. Nolan leker seg med og mestrer rett og slett filmmediet på en måte som plasserer ham helt der oppe, sammen med de andre største auteurene innen kunst og kultur opp igjennom historien.