Nisse og Stefan er far og sønn og har nettopp mistet sin kone og mor til kreften. Dagene som følger skildrer alt gnål, mas og ståk som oppstår i etterkant av et dødsfall, samtidig som at Nisse, Stefan, venner og familie alle har forskjellige måter å sørge på. Et salig kaos oppstår, sånn egentlig.

Regissør Klaus Härö har basert historien på sine egne opplevelser da han selv var i 20-årsalderen. Der enkelte bryter sammen og forsøker å bearbeide sorgen og ettervirkningene, er andre mer handlingsorienterte, eventuelt bare vil ha begravelsen fortest mulig unna. Skildringen av slike menneskelige sider gjøres både morsomt, galgenhumoristisk og trist i dette velgjorte finske dramaet.

De ulike tilnærmingene til sorgen, avdøde og relasjoner dem i mellom, er noe særlig enkemann Nisse sliter med å skjønne. Han har stort sett sørget ferdig allerede under konas sykdomsforløp, men for mer uinnvidde kommer dødsfallet langt mer brått på. Situasjoner og settinger oppstår som innbyr til både småvittige og sorgmuntre utfall, men hvor hjerte og hjerne hele tiden føles riktig tilstede, i hvert fall sånn etter hvert.

Summen av dette skildrer hvor mye styr som oppstår i etterkant av et dødsfall. Enkeltmennesker må plutselig ta stilling til alt i fra begravelseslogistikk, avtaler, nye mennesker og helt nye problemstillinger, og det mens man sørger.

Livet etter døden er tidvis litt på grensen til å preges av overdrivelser og unyansert skuespill, noe som gjør den i letteste og enkleste laget. Karakteren Nisse har vi for så vidt også sett før, og tankene til flere av norske Bent Hamers filmer kommer sigende underveis, for både den litt sorgtunge tematikken, den filmatiske stilen, samt med eldre gubber i front, kan minne mye om Hamer. Helhetlig blir likevel dette mørkhumoristiske finske dramaet en fin liten opplevelse, mye fordi det meste funker godt og byr på en publikumsmessig innlemming hvor man gjør seg opp mange egne tanker underveis.