Når en ung gutt blir foreldreløs, tar bestemoren ham til seg og lar ham få bo hos seg. Under et ferieopphold ved et stort og flott strandhotell, snubler de over en konferanse for hekser! Ettersom gutten blir litt for nysgjerrig på hva som skjer ved hotellet, utvikler oppholdet seg til å bli en farlig lek med magi, mus, hekser og krefter som man ikke skal kimse av!

Det er regissørringrev Robert Zemeckis (Tilbake til Fremtiden, Forrest Gump) som har kastet seg ut på dette forsøket med å refilmatisere denne Roald Dahl-klassikeren, også filmet tilbake i 1990 av Nicolas Roeg.

I sitt forsøk på å oppdatere historien, føles mye av det underliggende Roald Dahlske å være langt mindre tilstede. Dette vanner ut både stemninger, barns relasjoner til historien og dennes unikhet, slik historien om disse heksene og deres vonde omgang med barn tross alt er. Var det noe som kjennetegnet Dahls historier, var det denne blandingen av voksne skummelhet og vanskelige tilnærminger til sannhetene med livet, noe som gjorde hans forfatterskap beundringsverdig som barnelitteratur.

Filmen dynkes dessverre også såpass mye i CGI-effekter og klisjétunge elementer at det er vanskelig å bli så alt for revet med. Dette blir litt som ”gammel regigubbe forsøker seg på moderne film”-varianten, noe som har vist at ikke alltid blir et like givende sluttresultat. Det er videre interessant å tenke på at Zemeckis Døden kler henne tilbake i 1992 vant Oscar for beste visuelle effekter. Hans nyeste film anno 2020 føles å overbruke og misbruke det samme filmatiske verktøyet på en måte som i stor grad ødelegger filmen, mer enn å gjøre den fantastisk, slik tilfellet var tilbake i 1992.

Men, underholdningsverdi har da riktignok filmen likevel.

I rollen som selveste sjefsheksa står denne gang Anne Hathaway. Hun har ikke helt den samme mørkheten og den skremmende fremtoningen som lyste over Anjelica Houstons tilstedeværelse for 30 år siden. Hun blir rett og slett for lik alle de andre heksene til å stå seg nok ut som leder, selv om hennes heksetransformasjoner er minst like mye i effektfokus denne gang enn i originalfilmen.

Det er noe med at også visualiseringen av heksene, inkludert kroppstransformasjonene, enkelte hendelser og utfall, er så voldsomt basert på CGI. Dette fremfor fysisk og reell filmlaging, at man tidvis føler man ser en animasjonsfilm som eksempelvis Rottatouille (2007), mer enn en virkelig spillefilm. Det er for øvrig stort sett vanskelig å bli imponert over CGIen også, noe som virkelig ikke burde skjemme en film såpass mye anno 2020.

Det blir videre noe enkelt over det hele når man merker at man har overlatt såpass mye til grønnskjermen og datamaskinene, og karakterfremstillingene i det hele tatt er såpass overflatiske og enkle at man aldri føler man kommer under huden på dem. Selv ikke bestemoren, spilt av Octavia Spencer, klarer å unngå en overflatisk, enkel og tradisjonell god gammel dame-fremstilling, noe som ytterligere tilfører denne enkelheten over det hele.

Det kan selvsagt være lett å tenkte at det er vanskelig å bli tilfredsstilt av en nyinnspilling, sett opp i mot en såpass herlig versjon som Roeg sin i 1990, og det er riktignok vanskelig å se bort i fra denne. Likevel blir det også enda lettere å se hva nyinnspillingen mangler, og følgende kommer til kort på. Dagens barn har dessuten enormt mye mer og større visuell erfaring med film og uttrykk enn barn hadde tilbake i 1990. Den gang var man prisgitt hva som gikk på kino, eller hva bestemte tv-kanaler viste til enhver tid. I dag har man hundrevis av filmer å sammenlikne med, noe som gjør det ekstra vanskelig å skille seg ut.

Heksene anno 2020 sliter slik mer med å klare å hevde seg i mengden, men når dette er sagt har den også mye å underholdes lett av. Fargespekteret er herlig og visuelt slående, mens klær, sminke og settingen sjarmerer godt. Manus har også noen morsomheter innimellom som kanskje vil treffe oss voksne best, og slik blir den en liten godbit for hele familien. Totalt sett føles dog dette litt mer rart, effektbasert og uskummelt enn hva originalfilmen maktet i sin stemning og fremstilling. Man skulle slik derfor veldig gjerne sett en mørkere, creepy og ”voksen” film, noe som ville passet et langt mer filmvandt og visuelt erfarent publikum i dag. Som kinofilm er den dog safe og pen, og vil underholde greit i halvannen time.