---

Terningkast:


Ingress:

Etter at Evelyn og hennes familie ble brutalt rammet i angrepet fra skapningene med ekstremt god hørsel, må hun og de tre barna hennes stå alene og forsvare seg. De blir tvunget ut på flukt, men halvannet år ut i apokalypsen, er det ikke lenger bare monstrene som er deres fiende...  

Anmeldelse:

Etter førstefilmens enorme og velfortjente suksess tilbake i 2018, har det tatt sin Korona-tid med utsettelser før fortsettelsen nå endelig er her. Det er igjen skuespiller John Krasinski som står både foran og bak kamera, og denne gang fortsetter historien akkurat hvor den slapp i førstefilmen.

Men, før dette, får vi imidlertid en kort men deilig heftig åpningssekvens, hvor vi får se hvordan monstrene entret planeten vår. Og film nummer to byr også videre på hakket mer action og heidundrende skrekktablåer denne gang, noe som høyner popcornfaktoren på filmen ytterligere. Disse romvesenene er fremdeles rimelig grinete på lyd, og det er ikke måte på hvor sure de blir om de hører noen lage så mye som et lite pip! Undertegnede er fremdeles usikker på om det er lyd og bråk de hater, og/eller om det er menneskene, og som de også kanskje vil spise?!

Det er gledelig å sitte i en kinosal og kjenne på at både nerven, spenningen, og hele kroppen også denne gang spenner seg. Det går ikke mange minuttene før man skjønner hvorfor dette er en film som kun skal sees på kino. Den bruker store deler av spilletiden på å bygge opp nettopp spenning i kroppen vår, noe som er langt mer vanskelig å opprettholde om man ser en slik film hjemme, med utallige forstyrrelseselementer som kan bryte av denne oppbygningen. 

Selve motoren i disse filmene er karakterene. Ikke bare er det en sjarmerende familie som vi lett føler med, men skuespillerne er også særs gode! Spesielt er det Noah Jupe som Marcus, og Millicent Simmonds som døve Regan som trollbinder oss. Disse får også en større rolle i film nummer to, mens Evelyn (Emily Blunt) må stå fjellstøtt og være supermor ettersom superfar Lee måtte kaste inn håndkleet i forrige film. Cillian Murphy er også et godt innhopp som ny karakter.

Og igjen er det imponerende å merke hvor velskrevet og vellaget filmen er, av Krasinski. Dens genialitet i enkelheten er like smart som den er treffende spennende. Det er lite handling her, men den narrative linjen følger denne overlevelses- og apokalyptiske formelen som er godt kjent og så velfungerende.

Her fungerer også alle grunnelementene veldig godt, som prinsippet med monstrene, hørselen deres, følgene av angrepet, og den beinharde og brutale kampen for overlevelse. Man slipper med andre ord å sluke store, grove og ulogiske kameler, noe som ofte åpenbarer seg i liknende filmer. Det er også lett å like dens brutale voksenhet, som det faktum at heller ikke barna er fritatt eller skånet for angrep, skader eller livsfare. Dette tilfører en upåklagelig ekstra spenning og hjerteskjærende råhet til disse filmene. 

Om du ikke har vært på kino på en stund, så er dette alibiet du har ventet på. A Quiet Place 2 er en film som minner oss på hvorfor film er best på kino, og av årsaker man ikke alltid tenker på før man sitter i nettopp kinomørket. Som den “vanskelige” andrefilmen, og mellomfilmen, makter denne på sterkt vis å føre oss videre, samt binde oss opp i mot tredjefilmen som åpenlyst også kommer. Historien om familien Abbott er fremdeles noe så sjeldent som et oppriktig skummelt, nervepirrende og empatiskapende mareritt, hvor man faktisk bryr seg om karakterene. Når så du en slik spenningsfilm sist?