2018 var året da «A Quiet Place» kom ut til unison beundring fra filmelskere over hele verden. Og bare to år senere skulle oppfølgeren komme ut, selv om den ble utsatt en stund grunnet Covid-19 og stengte kinoer. Regissør, manusforfatter, produsent og skuespiller fra den første filmen står med samme oppgaver i film nummer to, men denne gang uten elementet som er overraskelsen. For det som gjorde første film så uhyre god var ikke bare spenningen, den emosjonelle berg- og dalbaneturen, skuespillerne, rollefigurene eller musikken. Den hadde også overraskelsesmomentet på sin side.

Vi starter der hvor forrige film sluttet og følger de overlevende videre i et vanskelig og farlig terreng. Familien Abbott må nå forlate sitt trygge oppsett og hjem for å finne ny bopel. Dette er selvfølgelig ikke uten bekymringer ettersom verden er endret etter hendelsene som førte dem til å gjøre hjemmet sitt til et sted hvor lyd ikke ytres. På vei ut i verden møter de en gammel kjenning, Emmett (Cillian Murphy), som ikke ønsker å involvere seg altfor mye og ser mørkt på planene til jenta i familien – som ønsker å dra til en øy hvor det sendes et noe kryptisk radiosignal fra.

Jeg er nok ikke helt alene om å mene at «A Quiet Place» var en av de (om ikke DEN) beste filmene fra 2018. Skuespiller John Krasinski (best kjent fra den amerikanske versjonen av «The Office») hadde skrevet, regissert, spilt en av hovedrollene og produsert filmen som ble en veldig stor «snakkis». Endelig så det ut til at det kom noe mer originalt som klarte å fange interessen til publikum, i stedet for å fore på med oppfølgere, remakes og reboots. Det føltes virkelig som et friskt pust og var et kjærkomment tilskudd til en sjangermiks hvor jeg føler at mye har lignet på tidligere suksesser. Skrekk og sci-fi er to sjangre som virkelig KAN få det til å bli magi, men ikke nødvendigvis.

For min del var det ikke kun at filmen klarte å dra inn en spenningsnerve som virkelig trollbandt meg, men jeg synes at dramaet i filmen virkelig traff hardt og godt. På et tidspunkt i filmen triller faktisk tårene og det er godt gjort i en film som omtrent ikke har noe dialog. Det er helt klart Krasinskis fantastiske jobb både foran og kamera som utgjør den store forskjellen, blandet inn med valgene og vendingene historien tar. I denne filmen treffer ikke den dramatiske delen med like stor kraft og det ser ut som om de har forsøkt å legge hovedtyngden på å skremme publikum. Noe drama dukker opp og den fungerer godt, men ikke med like stor overraskelse som sist gang.

Denne gang er Krasinski plassert bak kamera, men viser nok en gang at han har teft for å lage spennende film. Han gjør mange snedige sjangergrep som fører publikum enda nærmere filmens rollefigurer og deres vei videre i denne filmen. Det er noe helt magisk med å bli forført på denne måten, og selv om jeg synes at den første filmen står godt på egne ben så synes jeg også at dette er en meget god oppfølger. Ikke like god som den første, men den var perfekt på sin måte. Dette blir en grunnstødig femmer på terningen.