Før Natasha Romanoff ble en Avenger, var hun en spion tilhørende Black Widow-klanen, styrt av en stormannsgal russer hvis mål er å kontrollere diverse utfall verden over, ved å styre tusenvis av fjernstyrte kvinnelige “sorte enker”. Natasha, som for lengst har gått over til den andre siden, må konfrontere ham, samt sin egen personlige fortid.

Regissør Cate Shortland, kjent for prisvinnende Lore (2012), styrer roret til dette hardtslående kvinneportrettet hvor kritikken mot behandlingen av det kvinnelige kjønn selvsagt blir åpenbart, men likevel ikke påfallende politisk korrekt heller. Til det er historien forøvrig både alt for god, medrivende og fengende. 

Historien om Romanoffs bakgrunn implementerer en svært sentral familiehistorie hvor både mor Melina (Rachel Weisz), far Alexei (David Harbour) og lillesøster Yelena (Florence Pugh) står sentralt igjennom hele filmen. Denne noe brokete familiekonstellasjonen både morer og irriterer underveis. På den gode siden er det en herlig dose humor her, og hvor særlig sistnevnte i Pugh glitrer med morsomme kommentarer og som speiler mye av ironien og påfallende trekk ved historien. 

Som Marvel-portrett er det godt å komme såpass under huden på Romanoff og co, fordi det gjør dem mer menneskelige, den delvis sterkt ikke-menneskelige historien til tross. Natasha selv står altså i skvis mellom familiemedlemmer, sin fortid og jakten på den onde Dreykov, mannen som illustrerende nok hersketeknisk og med tvang styrer the Black Widows verden over. Men det er lillesøster Yelena som i stor grad stjeler showet her, en karakter som i denne filmen ikke overraskende introduseres som en helt ny karakter i Marvel-universet. 

Black Widow sveiper med sine mange episodiske deler innom den ene storbyen og stedene, etter hverandre, inkludert en bitteliten sveip innom Norge også. Det er morsomt, dog alt for lite til at man blir direkte kry akkurat. Som Marvel- og superheltfilm byr den på særs kule nærkontakt-scener hvor slåssingen er bedre enn i svært mange liknende filmer. Den føles her mer kreativ, kjappere og med mer snert, samt uten nødvendigvis de store fysiske overdrivelsene. Sammen med humoren blir dette en morsom underholdning i et par timer, selv om den også er flat og mer klassisk “kjedelig” innimellom. 

(Black Widow kan streames/kjøpes på Disney+ og sees ved enkelte kinoer i landet.)