Faktisk sitter jeg igjen med inntrykket av at Black Widow blir bedre for hver gang jeg ser den.

Da filmen først kom ut, hadde den en litt vanskelig oppgave. Dette var filmen som skulle sparke i gang Marvels fase 4, samtidig som den ankom rett i kjølvannet av pandemien. Publikum hadde ventet lenge på nye MCU-opplevelser, og mange forventet noe som skulle peke tydelig fremover.

I stedet fikk vi en film som så bakover.

Det gjorde at den føltes litt underveldende der og da.

Men sett i ettertid tror jeg nettopp det er en av filmens styrker.

Mye av grunnen til at jeg setter pris på filmen i dag, handler om hvordan den passer inn i det store puslespillet som er MCU. Ikke bare bygger den videre på det vi allerede vet om Natasha Romanoff, den tilfører også flere lag til karakteren som gjør tidligere filmer sterkere.

Vi får endelig et ordentlig innblikk i fortiden hennes.

Vi får se traumene.

Skyldfølelsen.

Ballasten hun bærer med seg.

For meg gir dette en betydelig større emosjonell tyngde til hennes ultimate offer i Avengers: Endgame. Det gjør ikke bare Black Widow bedre, det gjør faktisk også Natasha som karakter sterkere i resten av MCU.

Scarlett Johansson er som vanlig glimrende i rollen. Jeg liker spesielt at filmen lar henne fremstå litt røffere og mer jordnær enn tidligere. Her føles det ikke som om filmskaperne er opptatt av å glamorisere henne. Dette er en historie som er mer personlig og mer sårbar, og uttrykket hennes passer perfekt til det.

Johansson håndterer alt filmen krever av henne.

Hun er autoritær når situasjonen krever det.

Hun er morsom når humoren slipper til.

Og hun er overbevisende når karakteren må vise sårbarhet.

Alt føles naturlig, enten det handler om dialog, kroppsspråk eller ansiktsuttrykk.

Men filmen introduserer også to karakterer som stjeler mye av oppmerksomheten.

Først har vi Yelena Belova, spilt av Florence Pugh.

Det er ganske tydelig at filmen ønsker å presentere henne som en slags arvtaker, men det spiller egentlig ingen rolle. Allerede fra første scene blir hun umulig å ikke like. Hun er morsom, smårar, skarp i kommentarene sine og har akkurat passe mye «ingen tull, ellers får du juling»-energi.

Hver gang hun er på skjermen, løfter filmen seg.

Det samme gjelder David Harbour som Red Guardian.

Som en slags russisk versjon av Captain America er han både tragisk, patetisk og hysterisk morsom på samme tid. Harbour har en fantastisk komisk timing, og karakteren hans har en egen evne til å si feil ting på absolutt feil tidspunkt.

I tillegg er hans lett narsissistiske selvbilde gjennomgående underholdende.

Han stjeler mer enn én scene.

Åpningssekvensen fortjener også ros.

Filmen starter med det som tilsynelatende er en idyllisk familiehistorie før alt eksploderer i et intenst actionoppgjør. Sekvensen med Harbour på flyvingen setter tonen effektivt, men det som virkelig gjør inntrykk er hvordan filmen plutselig skifter gir og viser konsekvensene for familien.

Kombinasjonen av de hjerteskjærende bildene og coverversjonen av "Smells Like Teen Spirit" gjør åpningspartiet overraskende sterkt.

Det er en av de beste åpningene i MCU.

Actionen holder også et høyt nivå gjennom hele filmen. Spesielt kampscenene mellom Natasha og de andre Widow-agentene fungerer godt fordi motstanderne faktisk føles som jevnbyrdige trusler.

Det blir fysisk.

Brutalt.

Og troverdig.

Jeg har også sansen for Taskmaster. Konseptet med en motstander som kan kopiere kampstilen og ferdighetene til flere forskjellige Avengers er rett og slett kult, og gir filmen en antagonist som skiller seg ut fra mange av de mer generiske Marvel-skurkene.

Til syvende og sist tror jeg dette er en film som har hatt godt av tid.

Fjernet fra forventningene som omgav lanseringen kan den vurderes på egne premisser. Når man ser den som et viktig kapittel i historien om Natasha Romanoff fremfor starten på en ny MCU-saga, fungerer den langt bedre.

Konklusjon

Black Widow er kanskje ikke den største eller mest spektakulære MCU-filmen, men den leverer akkurat det den trenger å levere. Den gir Natasha Romanoff den personlige historien hun fortjente, introduserer flere sterke nye karakterer og tilfører ekstra emosjonell tyngde til resten av Marvel-universet.

Jeg koste meg betydelig mer med dette gjensynet enn jeg hadde forventet.

Faktisk sitter jeg igjen med følelsen av at filmen er litt undervurdert.