---

Ingress:

Når ekteparet Guy og Prisca sammen med sine to barn drar på en eksklusiv sommerferie til et bortgjemt paradis, skjer det en dag noe hinsides deres fatteevne. Ved den lille øyperlen ligger det nemlig en avskjermet strand hvor de finner tapte eiendeler fra tidligere gjester. Etter hvert begynner folkene der å eldes i rekordfart, og det synes umulig å komme seg bort fra stedet!

Anmeldelse:

Den omdiskuterte regissøren M. Night Shyamalan er tilbake med nok et snodig mysterium. Denne gang spiller han selv en av birollene, og han har igjen skrevet historie og manus, basert på den tegnede historien Sandcastle av Pierre-Oscar Lévy og Frederik Peeters.

Premisset for historien og dens snodige tematikk har forsåvidt mye interessant ved seg. Hvem har ikke angst for å eldes for fort, samt se at barna, tiden og årene bare forsvinner foran øynene på seg? På denne stranda går det imidlertid ganske mye fortere enn som så, og når det narrative løpet etter hvert virkelig får fart på seg, er det som om man regelrett overværer en trailer, eller at man spoler seg igjennom en film. Såpass fort utvikler nemlig karakterene og ting seg, mens tiden hopper fremover, og på veien blir man verken særlig revet med, engasjert i eller emosjonelt tilknyttet disse stakkars få utvalgte på denne stranda. 

Så hjelper det heller ikke at manus og dialog tidvis er horribelt dårlig og lite troverdig. Greit nok at folkene blir både forundret, sjokkerte og mållause av det som skjer, men verre er det at de ikke viser særlige reaksjoner eller snakker fornuftig, selv oppi et slikt scenario.

Fra før av gode skuespillere som Gael García Bernal og Rufus Sewell får ikke akkurat hjelp til å virke smarte av replikkene sine. Det underspilles mye også, faktisk, og flere stiller aldri de logiske spørsmålene eller kikker to ganger på hverandre etter at hinsides uforståelige ting skjer med dem. Merkelig…

Et og annet smått sjokk slenges inn her og der, men historien om denne stranda sliter med å være virkelig skummel eller smygende spennende, sånn egentlig. Det hele starter fint, blir etter hvert mer rart, så snodig, og til slutt egentlig mest irriterende. Historien lager sine egne merkelige premisser det blir vanskelig å sluke, og ender opp med å føles mer som en småtam episode av Lost eller The Twilight Zone, eventuelt som en slags krysstematisk thrillerhistorie med sci-fi vri. 

Shyamalan har igjen i det minste klart å lage noe som forsåvidt er filmatisk interessant. Han bruker tidvis små særegne grep, er passe stilfull, men serverer en historie som ikke griper godt nok om oss, verken som spenning, plotmessig eller i engasjement. Det finnes riktignok flere ubehagelige sider her, både audiovisuelt og tematisk, men de kommer i små doser, i en film som helhetlig er et rot av dvaske og merkelige hendelser. Og imens man har overvært dette tematiske narrativet av en aldringsprosess, har man selv rukket å bli to timer eldre. Da blir man ørlite grann sur, faktisk.